Siri gjør ting hun ikke kan

For et par helger siden ble jeg med Marit på en litt impulsiv tur til fjells. Marit skulle på skøytekurs v Pellestova og lurte på om ikke jeg kunne bli med. Det kunne jeg faktisk, og fikk sågar grønt lys fra Stian. Jeg er absolutt ingen kløpper på ski, og skøyting har jeg aldri lært - bare prøvd meg litt frem på egen hånd. Det har virkelig aldri tatt av. Ikke i det hele tatt. Så, dette kunne jo egentlig bare ta meg opp?

Skøyteski og sko hadde jeg selvsagt ikke, så jeg sendte en mail til Braa Sport for å høre om jeg kunne få låne utstyr der til en slik ekspedisjon. Det er meg og Cecilie Skog vettu. Heldigvis hadde de utstyr å låne ut til en grønnskolling, så da var det bare å booke seg inn på overnatting, tog og kurs. Og begynne å glede seg. Eller grue seg. Eller litt av begge deler.

Fredag var en stille og rolig dag, først jobb, så tog til Lillehammer. Vel oppe på Ilsetra fikk vi oss en hyggelig leilighet og deretter en fantastisk tre-retters, før vi svimet av i sengene våre.

Lørdag morgen våknet vi spente og uthvilte opp, utenfor er det skikkelig vinterlandskap. For oss som nesten ikke har sett snø denne vinteren var det litt klype seg i armen å se ut av vinduet. Og etter frokost gjorde vi oss klare for den korte turen opp til Pellestova. Det var nesten surrealistisk å legge skiene i skiløypa - i fjor vinter ble det kanskje en hel skitur, og denne vinteren har vi kun kjørt noen turer alpint. Skal altså ikke skryte på meg noen skiferdigheter. Så, det var nok litt famlende tak oppover. Skal innrømme at jeg knota en god del med bindingene også, før jeg skled avsted på bambiaktig vis.

Ved Pellestova skulle vi møte de andre på kurset, og selvsagt også kursholderne Erling Jevne, kona Inger Lise og sønnen Erik Johannes. Først på programmet stod smørekurs, det har jeg faktisk vært på før - og skal innrømme at jeg syns dette er mye vas. Først er det rens, det kan jeg fatte poenget med. Men så skal man fyre på glider, for så å ta den vekk igjen. Hva som egentlig blir igjen etter dette står litt uklart for meg, bortsett fra at det er en masse penger som flytter hender. Festesmøring det skjønner jeg, og nå fikk jeg lært litt mer om hvor langt bak og hvor langt frem - men alt det andre har jeg nå glemt. Igjen. Det jeg tenkte aller mest på under denne seansen var hvor utrolig enkelt det er å drive med løping. Ikke trenger man snø og ikke trenger man oppkjørte løyper med perfekte spor, og ingen rens av sko eller prepping på noe måte før man skal ut. Og jo da, jeg skjønner at rens og gliding og festesmørning blir lettere når man har gjort det tusen ganger eller så. Men det er ikke sikkert jeg kommer meg helt dit. Derfor var det også ganske befriende å tenke på at på skøyteski er det bare rens og glider som gjelder. Mine ski ble utvalgt til å få en omgang av selveste Erling Jevne, han lovpriste skiene mine så mye at jeg ble helt flau. Ettersom jeg faktisk ikke hadde noe av æren for at de var hverken slik eller sånn. Jeg ante ikke hva slags ski jeg hadde, foruten at det stod Madshus Nanosonic på de, og at det var skøyteski. Glida ble de i alle fall, så ingen ting skulle stå på utstyr og sånn hvertfall. Dama oppå skiene var det ingen som lovpriste. Og det skjønner jeg godt.

Det var bare Marit og jeg som skulle ha skøytekurs, de andre hadde åpenbart mer å hente på klassisk - eller de visste bedre. Ikke vet jeg. Vi fikk i alle fall en helt egen lærer og et eget opplegg. Erling og Inger Lises sønn, Erik Johannes , skulle lære oss alt vi trengte å kunne om skøyting. Synd vi bare hadde to dager, for enkelte kunne kanskje trengt et par år. Erik var en utrolig flink skiløper selvfølgelig, men jammen var han flink til å forklare og følge opp oss også. Det stod ikke på instruksjon og tålmodighet, og fra ganske spede og usikre stavtak fikk vi mer og mer dreisen på det. Føret var skarpt og veldig raskt, egentlig for raskt for oss - og det nivået vi var på. Så vi var ute å sykla litt innimellom, men ingen brekte bein eller andre katastrofer. Det gikk i dobbeldans og enkeldans, og dette fikk jeg sånn tålelig grep om. Men da vi skulle begynne med padling gikk det helt i stå for meg. Det er litt vanskelig å forklare - men i mitt hode padlet jeg som bare rakkern, men utenpå var det visst enkeldans. I starten gikk det greit, jeg prøvde og prøvde, og prøvde igjen og beholdt troen - men alle gangene var dommen like nådeløs. Så på slutten der var jeg litt sånn fed up med hele greia. Gi meg en kajakk så skal jeg vis deg padling!

Det var en lettelse å avslutte kursdag 1, og jeg skal innrømme at jeg var over middels bekymret for dag 2. Hvor støl ville jeg ikke være etter tidenes skøytebonanza? Jeg tok en lett jogg på ettermiddagen, målet var å få løst opp mest mulig i beina - og ikke minst kjenne litt på mestring igjen. Det er mulig dette var skikkelig lurt, for på søndagen var beina faktisk helt fine! Det siste jeg husker før jeg sovna på lørdagskvelden var at jeg var i ferd med å miste balansen og at skiene gikk alt for fort. Antakelig kjørte jeg ski hele natta.

På dag 2 skulle hele gruppa være sammen, og vi øvde på å svinge i nedkjøring. Det fikk jeg faktisk dreisen på. Erling øste ut med positivt ladda ord. Det kom godt med etter krasjlandingene med padlingen dagen før. Det gikk overraskende bra med mye faktisk, både Marit og jeg syns vi hadde mye bedre balanse og kontroll - så det hjelper vel med både instruksjon og øving.

Vi skulle så gå litt uten staver, og deretter med staver men med et slags dobbeltak med staven slik at vi ble tvunget til å stå lenger på hver ski. Det var litt famling her, og jeg tror det var under denne siste øvelsen jeg gikk skikkelig på snørra. Jeg hadde fått opp farta litt og syns egentlig det gikk overraskende bra, men det er kort mellom mestring og krasj. Så plutselig lå jeg i snøen med ben og ski på kryss og tvers, helt ute av stand å bevege meg. Ankelen var i en utrolig lite behagelig posisjon og jeg kunne ikke gjøre noe med det. Heldigvis kom Marit feiende forbi og stablet meg opp på bena igjen. Jeg gjenvant fatningen etterhvert og ikke minst stoltheten, og godt var det- for nå kom selvsagt padlingen tilbake. Og jeg kjente at dette orker jeg ikke. Jeg vil bare ha mestring og positive greier. Jeg vil bare surfe meg gjennom her. Hvorfor må jeg egentlig padle? Er det ikke nok at jeg gjør det på Sørlandet i kajakken min på sommeren? Holder ikke det? Men, det holdt ikke det. Ikke i det hele tatt. Det skulle padles. Med ski på beina. Og selv om jeg håpte inderlig at jeg nå hadde litt mer kontroll på skiene, teknikken og balansen - så trodde jeg ikke egentlig på de spede forsøkene på å tenke positivt. Men, noe hadde faktisk skjedd. Om det var at vi hadde gjort så mang forskjellige øvelser, eller om det var ting som bare hadde falt på plass i hodet mitt siden sist det vet ikke jeg, trolig litt av alt. For nå ligna det bitte litt mer på padling, og jeg driter ærlig talt i om det fortsatt var langt igjen. Hvis det ligna, var jeg mer enn happy nok!

Alt i alt en helt super helg på Hafjell! Skøyteski ga definitivt mersmak, og jeg gleder meg nå til vinterferie på samme sted. Uten Erling og familien, men med min egen gjeng. Tusen takk til Braa Sport for supert utstyr, og til familien som lot meg få en sånn helg.

Og ikke minst, en takk til Marit som inviterte meg med!