Fjellmaraton 2015 aka slushløpet
Fytti katta. Dette må være det verste løpet ever. Føttene svømte i vann i skoa, og skoene skled på slushen på veien. Jeg mistet følelsen i fingrene på den første runden (21 km) - strevde lenge med å få opp gelen fra lomma, for fingrene var helt stivspekte. Ti tommeltotter og superhovne never etter løpet - brukte et kvarter på å poste et bilde på instagram med litt tekst. Etter dusjen lå Lise og jeg i hver vår seng og klapret tenner og skalv i hele kroppen. Takket være en melding fra Claus fikk vi med oss at vi hadde fått pallplass begge to og kom oss derfor på premieutdeling, litt spake og litt småslitne. Takk Claus!
Opplevelse for livet, og en må jo være temmelig gær´n som blir med på noe sånt.
Buffen redder dagen
Heldigvis har jeg buff. Når vinden og snøen pisket som verst i ansiktet dro jeg den helt opp. Stengte været rett og slett ute. Kunne skimte asfalten foran, og med knappe 150 helmaratonløpere var det god plass på veien - helt til halvmaratonløperne kom. Og de kom i hopetall. En hel skokk av menn med flåtebrygger på føttene som splæsja forbi så spruten stod tjukk, våt og god oppover beina mine. Nevnte jeg at det snødde? På siste halvannen mila mistet jeg følelsen på føttene også, kjentes ut som jeg hadde issvuller i skoene. Galskap satt i system. Huhei så gøy! Kunne bare tenke på senga på hotellet som jeg skulle legge meg i etter en dusj.
Jeg meldte meg egentlig på dette fine løpet - men noe må ha gått galt med påmeldingen min. For sånn så det ut - og dette var ikke engang det verste partiet.
Meg og Lise ved ca 7-8 km. Foto Kondis.no, anita øy
Man kan ikke annet enn å smile, kan man vel?
Kom på andre plass i klassen og totalt sjette kvinne. Tiden 3:48:31 er jeg storfornøyd med under disse forholdene. Man får betalt godt på slike løp, for at man løper ute i all slags vær og på ulike underlag. Jeg sendte en takk til snøføyka ved Besserud en tidlig morgen i april. All løpinga i minusgrader i vinter, og tidligere vintre. Jeg sendte sågar en takk til all syklinga med henger opp alle bakkene i fjor høst. Mental styrke kjøpes ikke for penger, men bygges sten på sten. Det lønner seg å trene ute i all slags vær! Amen og ferdig snakka.
Lise fikk godt betalt for alle turene opp til Tryvann, mange ganger under tilsvarende forhold som vi løp i. Det er dog ikke vanlig med så hard vind da. Uansett. Lise løp inn til 3:44:29 og ble 4. beste kvinne!! Vi hadde begge negativ splitt, Lise mest med 1:54:22 på første og 1:50:07 på andre, jeg med 1:54.24 (vi løp sammen første runden) og 1:54:07 på andre. Jeg tapte over 1 min til Lise opp bakken til vending, og deretter omtrent like mye på den korte 2 km bakken etter vending. Humre, humre!
Hva tidene tilsvarer i en enklere løype med bedre forhold vet vi heldigvis ikke. At man kan slå av fem minutt er nok ingen overdrivelse.
Løypa
Arrangøren måtte altså legge om løypa i siste liten, fordi været tilsa at de muligens måtte stenge Valdresfløya. Ærlig talt burde man jo skjønt tegninga og funnet på noe annet. Lest en bok, strikket en kofte eller brodert et ordtak eller tre til å henge opp et strategisk sted. Når de stenger for biler kan det jo ikke være en god idé å løpe der.
Så de la om slik at start og mål ble 200 m utenfor hotellet vårt på Beitostølen, og vi skulle løpe drøyt 10,5 km opp til et sted som heter Båtskaret. "Dere snur rett før same-Campen der oppe", ja det sa jo oss fjellnoviser mye. Ved Båtskaret var det helt grusomt, jeg er veldig glad vi ikke skulle lenger inn på fjellet. Opp til Båtskaret var det 6-7 km med jevn og fin stigning, så 1-2 km flatt, og før vending 1-2 km nedover. Etter å ha vendt nesa andre veien ble vi angrepet av bakken, snøføyka og slushen på veien. Vi stod helt stille og lurte på hva som egentlig skjedde. Grudde meg til andre runden med 30 km i beina. Og uten å gå i detalj kan jeg fortelle så mye som at jeg vurderte å grave meg ned der oppe da.
Men jeg kom meg på et eller annet vis opp denne bakken to ganger, og etter å ha forsert det flate partiet på toppen to ganger - med buffen godt trekt over hele hue kom de deilige slake nedoverbakken på 6-7 km. Lønn for strevet!
Da jeg kom inn til målet - etter å ha løpt den siste mila på kun vilje og tanken på en varm dusj og senga, flakset jeg inn over målstreken og like før jeg ség sammen ned på den våte asfalten, kom Anita til unnsetning og holdt meg oppe i et varmt og godt grep. Hadde jeg vært singel Anita er det ikke godt å vite hva som kunne skjedd. Det var kjærlighet fra første sekund! :-)
Arrangøren skal ha all mulig skryt!
Syns synd på funksjonærene som stod ute på post. Det må ha vært sykt kaldt og vått for de. Og at de så raskt greier å skru arrangementet fra opprinnelig trasé til denne alternative krever også sitt. All kudos til gjengen bak Fjellmaraton. Vi kommer tilbake for å løpe det virkelige og fine fjellmaraton! Premieutdeleren ga et løfte, med mange vitner til stede, at det blir Fjellmaraton i riktig trasé om ett år. Og sol, jeg er ganske sikker på at han sa s-ordet.
