Tenk det da, at plutselig så fikk vi lov å løpe løp igjen!

Vi har lengtet og lengtet frem mot gjenåpning og mer normale tilstander, men når vi plutselig fikk beskjed på tirsdag om at nå kunne vi treffes i hopetall igjen, vi kan gå på restaurant, museum, i butikken uten munnbind og til og med på besøk til hverandre, da ble i alle fall jeg litt sånn; “hæ, alt det på en gang?” Jeg var kjempefornøyd med at vi foreldre plutselig nå fikk lov til å gå på avslutningen for 7.klassingene - men alt det andre ble litt for mye for meg så brått. På fredag i forrige uke fikk jeg første dosen av Moderna, og det var stor stemning i heimen da - men nå ble det altså nesten for mye bonanza!

Så, vi tar det pent og rolig her, men likevel har vi tatt noen smakebiter av det nye(/gamle) livet. På lørdag hadde Lyn satt opp et alternativt og nytt løp på datoen for Nordmarka Skogsmaraton (som de har utsatt til i høst pga pandemien). Det nye løpet heter Nordmarks12ern, og går på grusveier ved Sognsvann via Grinda, Hammern og Svartkulp. Stian var påmeldt her, og jeg hadde tenkt at det løpet stod jeg gjerne over. De bakkene i den løypa er bare så mange og harde - altfor harde for meg. Jeg får vente litt til, men du vet med åpning og lettelser så fikk jeg lyst til å løpe likevel. Og når løpemakker Asta hadde fått tak i noen ekstra plasser lørdag morgen, så sa jeg plutselig ja til å løpe likevel. Så innen jeg hadde spist opp frokosten min hadde jeg gått fra å tenke på hvilken intervalløkt jeg skulle kjøre i dag, til å være på startlista. Heldigvis var det tre ulike starttider pga de gamle restriksjonene, så jeg kunne ta med kidsa opp for å se Stian komme i mål - mens jeg ventet på min start.

Alt fungerte knirkefritt med henting av startnummer og levering av bagasje, det er jo den aller største fordelen med små løp. Pga pandemien var det kun 6 puljer på 30 som var tillatt, men siden reglene ble endret veldig til det bedre denne uken valgte de å kjøre 3 puljer med 60 i hver, med start kl 9, 9:30 og 10. Det var derfor veldig oversiktlig og greit, og jeg kom også ganske sent til start, så ingen kø ved henting av startnummer.

Stian og Asta kom løpende inn til mål mens jeg gjorde meg klar før min start, Asta vant klassen sin og ble nr 2 totalt av damene, mens Stian kom inn som nr 3 i klassen sin og totalt 21 blant mennene. Dette burde jo vært til inspirasjon og sånn, men jeg hadde respekt (og angst) for løypa og ikke minst at dette var første skikkelige konkurranse på over 1,5 år. Ville jeg i det hele tatt finne konkurransemoduset mitt?

Det korte svaret på det spørsmålet er nei. Men, jeg greide å løpe ganske jevnt og bra. Jeg åpnet kontrollert rundt 5 min/km, jeg var blant de 10-15 første ut fra start, men forsøkte ikke stresse med noe som helst. Etter en ganske flat og grei første kilometer, kommer høydemeterne snikende allerede på kilometer 2. De første 5-6 kilometerne er likevel relativt greie, og jeg løper ganske defensivt, eller safer kan man vel også kalle det. Jeg vet veldig godt hva som kommer andre halvdel, og spesielt opp fra Hammern og videre opp Ankerveien. Så de første 6 kilometerne prøver jeg ikke henge på noen, eller ta igjen noen, jeg prøver bare å løpe på et gir som koster - men ikke for mye. Noen løper fra, og noen drar jeg fra, jeg holder stort sett plassen i gruppa tror jeg.

Jeg har i hodet delt opp løpet i fire etapper; først kontrollert løping til bakken starter v Hammern, så opp til Ankerveien, deretter opp de små kneikene i Ankerveien og bort til Svartkulp, og til sist rundt Sognsvann og i mål. Det er definitivt del 2 og 3 som er bad shit her.

For omtrent ved passering 7 km, der løypa svinger opp fra Maridalen og mot Svartkulp, der begynner det. De har satt en drikkestasjon i bunnen av bakken her, og jeg tenker at det kunne jo enten vært plassert litt før bakken eller ved gården lenger opp i bakkken. For løping opp samtidig som du drikker - det sliter i alle fall jeg med. Men, det er mulig de har tenkt at det passer med drikke her hvor det går i litt roligere tempo? Jeg drikker bare små slurker, og løper med flaska i hånda opp hele bakken. Her løper jeg faktisk forbi 2 menn, men det er ikke fordi jeg skrur opp farten eller forsøker ta de inn, dette er en bakke som spiser deg til frokost om du har kjørt for hardt de første 6 km. Jeg sier ikke mer. Jeg kommer meg i alle fall opp den beryktede bakken og får levert flaska mi til funksjonærene som står øverst der og peker oss videre inn til venstre på Ankerveien.

Det er klart man kunne ønsket seg en liten motbakkepause her, og det får man til en viss grad i form av at det er litt mindre bratt, men så kommer de søte små bakkene som perler på en snor. Ble du ikke knekt i den lange, blir det altså nye muligheter nå. Fra Hammern er det vel omtrent 60 høydemeter opp til Ankerveien, og stigningen fortsetter de neste kilometerne med rundt 30 nye høydemeter. Så, her passerer jeg vel 2 til tror jeg. Og jeg er på ingen måte noe motbakkeløper, men jeg har vært litt feigere i åpninga da. Når jeg er ferdig med de tre første kneikene er jeg først og fremst lettet, jeg er sliten men forsøker holde en slags flyt videre mot Svartkulp. Der står en nabo og heier og viser veien videre. Nå har jeg bare en skikkelig bakke igjen, og den er ganske kort og ikke minst kjent. Og plutselig er jeg ved enden av vannet og blir fortalt at jeg er første kvinne i denne pulja, men det må jeg selvsagt bruke energi på å fortelle at neida, du må følge bedre med - jeg er nummer to! Men jeg er uansett superhappy med å løpe ned bakken til vannet og har bare ca 2 km igjen til mål.

Jeg sliter litt med å mobilisere noe beast mode nå dessverre. Om det er fordi jeg er rusten, sliten eller bare lat vet jeg ikke. Det er mulig jeg hadde funnet et ekstra gir om jeg hadde hatt en rygg å jobbe med, men jeg er ikke helt sikker. Kanskje neste gang! Det er i alle fall ikke noe pulsøkning å se på fila etterpå, lover å skjerpe meg! Er uansett veldig glad når jeg kommer til løkka gård og har bare 600m igjen til mål, ser på klokka at jeg kan greie å løpe under 65 min om jeg gir jernet. Litt halvhjertet jern antakelig, men halvveis er da noe det å. Kommer inn på oppløpet og blir litt motløs av at underlaget er ujevnt gress - men karrer meg i mål og ser på klokka: 1:05:01

Offisielt får jeg etterhvert heldigvis 1:04:58. Tar en knepen 2. plass i klassen, 17. plass totalt blant kvinnene. Det får være godkjent! Og neste gang skal jeg løpe noen kilometer oppvarming også, hvertfall 1!

Og nå er vi kanskje i gang igjen altså! Det føltes uvirkelig og rart å løpe løp igjen, men også veldig gøy og godt! Jeg gleder meg til lettere løyper og flere i hvert startfelt!

Rapport kan du også lese på Kondis. Er du ikke medlem verver jeg deg gjerne! Bruk kode 115, så får du -100 kr v innmelding:-)