Tøyen parkrun

Egentlig tenkte jeg dra til Gardermoen å delta på halvmaraton på Perseløpet, men pga logistikk og sånn vant Tøyen Parkrun på enkelhet og tilgjengelighet - selv om distansen egentlig var “feil”. Ikke første gang logistikk trumfer “idelle treningsplaner” for å si det sånn.

Så løp hjemmefra rett før kl 9 og visste jeg var ute litt i seineste laget. Eller, det er feil måte å si det på. Jeg var definitivt for sent ute. Det er ca 6 km å løpe bort dit, og jeg måtte altså holde fem blank for at det skulle gå, og nada røde lys og nada feilløping. Som du skjønner ble dette vm i dårlig forberedelser. Igjen. Skulle jo tro jeg lærte noe på veien. Men nei da. Ingen fare. Null læring her.

Starten på Parkrun er 9:30, for alle løp i hele verden - om jeg har skjønt det rett. Jeg lå an til å ankomme noen minutter etter det - selv om jeg løp bra på. Så jeg forberedte meg på å starte etter alle de andre, og løpe meg oppover i feltet. Ikke akkurat supergøy, men grei mental trening da. Jeg var egentlig mest “bekymra” for at jeg måtte starte rett på, uten noe som helst pause etter denne litt vel krampeaktige oppvarmingen. Løp inn i parken ganske presist 9:30, og etter noen hundre meter traff jeg på den første funksjonæren som var på vei til sin post. Flott tenkte, da har starten gått, og jeg har ennå 1-2 minutt igjen å løpe bort dit. Spurte dama om det var lenge siden starten hadde gått, men hun overrasket meg med “den har ikke gått, du rekker den nok”. Jeg skal ærlig innrømme at jeg tenkte hun bare ville være hyggelig, eller ikke hadde peiling.

Men, da jeg etterhvert kom over bakketoppen så jeg hele gruppa stå mellom start og målområdet. Sjeldent har jeg blitt så glad for å se folk stå helt i ro! Så, jeg fikk slengt av meg jakken og stoppet klokka. 6,3 km viste den, snittid 5:04 - de siste 2,3 hadde snitt på 4:50. Det var i alle fall fart i beina da. Jeg fikk faktisk ca 2 min pause der før starten gikk, men jeg var nok blant de mest andpustne før start:-)

Tøyen parkrun er i en løype som løpes 3 hele ganger og så en halv, med en ganske råtten bakke som skal klyves hele fire ganger. Bratt og kort, og i dag var den også litt gjørmete helt i bunnen. Kudos til de som løp med vogn i dag!

Vi siger avgårde, jeg ligger blant de ca tretti første, såvidt jeg ser er det bare mannfolk foran meg. Sist gang jeg var med, i påska, var jeg raskeste kvinne. Nå er det ikke påskeferie, men det er godt med alternative løp å delta på i Osloområdet med både Furumomila, Ivar Formos, Nøklevann og Perseløpet. Jeg husker selvsagt ikke tida mi fra den gang, så jeg har litt på måfå satt meg som mål å løpe rundt 22 min. Prøvde å åpne både hardt og samtidig fornuftig - noe jeg er veldig lite god på. Men man må jo bare prøve og prøve, så kanskje plutselig blir man bedre. Det går jo også slakt nedover i starten, så det er vel bare å peise på. Men plutselig kommer jo bakken, og da går det litt tråere. Eller veldig mye tråere egentlig, Så fra en åpningsfart rett over fire blank er jeg etter bakken på over 4:30.

Det er godt å legge første klyving bak seg, men ikke så godt å tenke på at det er tre ganger til opp. Men, en ting om gangen nå Siri. Det er ganske stabil løping i “feltet” jeg ligger i, jeg løper kun forbi noen her og der - og plutselig er vi på ny opp bakken og så passeres etterhvert 2,5 km. Det er dette som er så digg og vanskelig med fem kilometer, det går så fort! Hvor mye skal man tørre å presse? I dag hadde jeg ikke stort å sette inn, om det skyldes den lite ideelle oppvarmingen, dagsformen, den generelle formen eller åpningen kan jeg ikke svare for. Jeg gjetter villt en kombo av oppvarmingen og den generelle belastningen denne uken.

Arrangørfoto

På nest siste klyving opp bakken ser jeg at jeg har en dame rett bak meg, hun er nærmere nå enn hun var for en runde siden. Så jeg skjønner litt hvor landet ligger. Hun har sikkert åpna i riktig tempo og får ekstra motivasjon av å sige nærmere og nærmere meg der foran. Så halvveis ut på siste runde kommer hun forbi meg. Plutselig er hun ca 10 meter foran meg, men avstanden holder seg omtrent på det. Jeg tenker at jeg skal bare jobbe på, hun kan jo gå på en brink, skli i søla i en sving eller jeg kan plutselig få vinger. Alt er jo faktisk mulig om man tror på det. Eller. Selvsagt er det ikke det. Hun siger mer fra i den siste oppoverbakken. Hun er lettere i både kroppen og i steget, av resultatlista etterpå ser jeg at hun er i klasse K20-24, så det får være greit at hun løper lettere enn meg. Perset gjorde vi begge. Jeg raste forøvrig inn i mål, litt usikker på akkurat hvor jeg skulle stoppe :-) Skjønte det nå, skal prøve å huske til neste gang!

Så, mitt andre Tøyen parkrun og mitt tredje parkrun. Håper på flere, og gjerne på nye steder. De forsøker å få opp ett både rundt Østensjøvannet og på Fornebu - så håper de lykkes med det! Prøv det ut du også, du må registrere deg på nettsiden først - men alt er gratis og ganske enkelt. Anbefaler å komme litt før 9:30 da.

Nå nærmer det seg Nice maraton forresten! Mer om det snart…