For et utrolig flott arrangement! Dette må dere få med dere neste år folkens :-) Her er hel- og halv- og kvartmaraton - samt åttemannslag på maratonstafett. Aner ikke hvor mange løpere som deltar totalt, men det var en hel skokk! Og for en bredde! Eliten er virkelig i mindretall i dette sosiale og folkelige løpsarrangementet. 

Syns det fremstår prikkfritt, selv om man kan finne minus ved f eks gjengangeren "tilgang til toalett". Men her er skog nok til at alle får dråpene ut. Det er matebusser som kjører fra start og ut til etappene, og man kunne ta matebuss tilbake igjen. Det er rikelig med drikkestasjoner og mannskap som hjelper til. Hyggelige er de også. I mål på Jevnaker er også stemningen på topp, og sentrum er fylt til randen av folk og fe.

Jeg løp min første stafett for Vidar i dag, og meldte meg helt frivillig til å være på andrelaget.  Jeg fikk etter mange omrokkeringer andreetappen, og hun som løp førsteetappen var vel strengt tatt mer enn god nok for førstelaget. Og hun kom dermed veldig tidlig til veksling, så jeg fikk løpe ut på andreetappen før den store horden slapp løs. De møtte jeg på tilbakejoggen etter at jeg hadde levert stafettpinnen videre.  I to-tre km jogget jeg mot strømmen før det begynte å avta og jeg måtte finne veien tilbake på egen hånd. Imponerende arrangement altså! Her er rom for både de superraske, middels raske og de som sprenger grenser ved å fullføre fem kilometer. Det er veldig, veldig bra med slike løp!

 

Om min etappe er det ikke så mye bra å si, annet enn at jeg kom meg gjennom både den riktige og den gale veien. Jeg har trent fryktelig lite på tempoøkter utover intervaller, og det får jeg som fortjent svi for i dag. Syns jeg fikk en bra startfart, men jeg makter ikke å holde intensiteten oppe og faller litt sammen etter at bakken mellom 2 og 3 km er forsert.  Jeg trodde etappen skulle ha netto stigning på 77 m (jeg hadde flere andre etapper underveis, så jeg har nok blanda godt sammen) - og dermed forventet jeg en monsterbakke etter at det gikk utfor mellom 3 og 4 km. Så, jeg holdt litt igjen til det. Idioti, rett og slett. Når man ikke kjenner løypa skal man bare løpe på og ta det som kommer, når det kommer. Sånn er det med den saken. Plutselig var i alle fall mål i sikte, uten at monsterbakken hadde åpenbart seg. Fem kilometer skal ikke være slik jeg løp den i dag.

Til tross for at jeg bomma på disponeringa følte jeg meg temmelig sliten - og nedjoggen på 7-8 km føltes litt uoverkommelig. Men, med betrakelig lavere tempo og utallige stopp på drikkestasjonene, for å få bekreftelse på at jeg løp riktig vei, altså feil vei, kom jeg meg tilbake til bilen med klærne mine. Brent barn osv, den ene løpeturen i Danmark hvor jeg aldri fant feriehuset igjen har satt dype spor!

Selv om jeg altså gjorde en dårlig jobb i Vidardrakta i dag, er jeg glad jeg ble med. Veldig fint å hilse på alle de andre jentene som deltok, og kanskje jeg nå også kommer meg avsted på en Vidartrening snart!?