#denfølelsen
- Når du holder på å sovne mens du geleider poden inn i drømmeland.
- Når det eneste du kan tenke på er hvor godt det ville være å legge seg nå.
- Når den neste tanken som melder seg er utfordringen på C'MON med Lise Marit og dernest på de nye skoene Stian hadde med hjem fra San Fransisco og Adidas Store der.
Ja, da forserte jeg jammen meg dørstokken i kveld likevel.
Første testtur - foreløpig bestått herfra!
Og som alltid, når det kjennes som en elefant sitter på hodet ditt og alt du vil er å hvile, det å løpe er likevel en fantastisk opptur. Det er sent på kvelden og mørket omringer alt, men det er klar natteluft og lite trafikk i gatene. Du får en følelse av at du er alene og det kjennes helt, helt fint. Tankene flyter fritt uten en eneste avbrytelse. Du rekker å tenke gjennom en hel del på en time og likevel leve i nuet, oppleve gleden ved å løpe, sette en fot foran den andre, holde et fint og jevnt tempo, kjenne hvordan pusten og pulsen endrer seg i takt med profilen. Det var en sånn kveld og en sånn tur. De gangene jeg er så sliten at jeg ikke bør løpe er i så klart mindretall at man egentlig alltid kan ta sjansen på et en løpetur bare gjør godt. Om det er den ene gangen, du ikke skulle gjort annet enn å sove, kan du faktisk snu etter en kilometer eller to. Det var den tredje tingen som fikk meg ut i kveld. Det at jeg vet det alltid blir en opptur. Jo større dørstokken er, dessto større er seieren over å forsere den. Bare prøv!
Eneste minuset er selvsagt at den lammende og altoppslukende trettheten du følte for 3-4 timer siden er borte som dugg for solen. Men sånne hensyn kan man ikke ta!
