Drammen halvmaraton, en veldig lang misære

Det nærmer seg årets store løpsbegivenhet; Berlin maraton. På veien dit har jeg lenge sett for meg at å løpe halvmaraton 1-3 uker før er smart. Det er smart både for å få en skikkelig gjennomkjøring og kanskje også en liten pekepinn på hvor formen egentlig er. Jeg var likevel lenge i tvil om jeg skulle løpe Drammen halv på søndag, 2 uker før Berlin. 

  • Det ene problemet var at jeg egentlig ikke hadde tid, sånne løp tar jo altfor mye tid - og når man i tillegg må transportere seg selv et stykke tar det enda mer tid.
  • Så var det den fordømte leggen. Den kjentes okei ut, men hvor mye ville jeg smadre den med en lengre konkurranse nå?
  • Det tredje problemet var om dette passet inn med det å trappe ned. Uka så langt bestod av en rolig joggings tirsdag kveld, 2 runder SRM på ny pers på onsdagen og en hard Yasso-økt på torsdagen. Uka lå vel egentlig an til å bli i overkant hard med en halvmaraton på toppen.
  • Men jeg hadde innmari lyst da!

Sånn i ettertid er jeg litt usikker på hvor lurt alt dette var. Men jeg meldte meg på rett før leggetid lørdagskveld - og da var nok skjebnen min forseglet og fortapt.

Heldigvis hadde jeg Anja til reiseleder. Hun fortalte meg når jeg skulle være på togstasjon, og når vi var fremme. Hvor vi skulle gå for å finne start, mål og startnummer. Alt sammen fiksa hun. Hjemover var det samme servicen. Godt noe fungerer!

Før start satt vi på en benk i gågata i Drammen sentrum, Anja ordna med klær og sko og sånn - Siri masserte leggen med en solid rynke i panna.  Sola skein fa skyfri himmel, og det tegna til å bli en bra dag for alle som ikke skulle løpe halvmaraton. Da det nærma seg start for 5 km gikk vi de få meterne bort til start, for å se feltet sprenge fartsrekorden i gågata. Glad jeg ikke skulle løpe 5, det er jo bare blodslit fra start til mål. Men 10 km som skulle starte kvarteret senere frista litt mer, men da var vi i oppvarming og  det skjermet meg effektivt fra fristelsen til å starte i feil felt. Oppvarminga bestod av ca 2 km lett jogg, litt drills og en legg som ikke var så verst. Egentlig tenkte jeg at dette kunne jo gå fint, for så bra har den ikke vært før den er varm på veldig, veldig lenge. Kanskje var det her det gikk galt. At det var her overmotet inntok hjernen og beina mine? Ikke vet jeg, men da startskuddet gikk (og det smalt godt og kruttrøyken lå tung over byen) spant jeg ut av gågata jeg også.

Den første kilometeren mot Bacheparken gikk lett og pent, klokka peip på 4:39 - den andre gangen på 4:45. Det var i overkant rask åpning, og helt ulikt meg. Jeg er alltid feig, og kommer sigende etter hvert. Etter dette prøvde jeg å komme meg på det som var den opprinnelige planen: 4:57 - 4:55 - 4:48. Det var litt høydemeter her og der som bidro til ujevn løping fra min side. Min foreløpige forklaring på denne åpninga er at det eneste jeg har løpt av konkurranser de siste månedene har gått i 4:40 tempo - jeg løp halvmaraton sist gang i mai. Det hadde kroppen min åpenbart ingen minner fra.

Strekket mellom ca 3.7 og 5.7 km var rett, dødt og kjedelig -  ved 6.6 vendte vi inn mot sentrum igjen, men det var dødt helt til vi var i sentrum ca 7.5 km, her var drikkestasjon nummer to og vi løp over broa og mot mål/passering - men skulle løpe en lang omvei i Strandveien før vi passert 10 km. Km 6 til 10 gikk på: 5:01 - 4:51 - 5:09 - 4:55 - 5:05. Veldig ustabilt til meg å være. Sola tok forøvrig godt, da det var så godt som ingen skygge å finne på dette åpne og øde strekket. Det samme gjorde vinden. Jeg passerte 10 km passeringen på 48:40 mener jeg å huske - på klokka tok det ytterligere 40 sek før 10 km ble passert. Den første tilsier 4:52 i snitt, den andre 4:56.  Jeg tok et kort møte i hodet mitt på om jeg skulle løpe i mål eller fortsette en runde til, men kom frem til at jeg hadde løpt for sakte til å stoppe. Samtidig kjente jeg godt at jeg kanskje hadde løpt litt for hardt for halvmaraton. Så jeg bestemte meg for å justere litt mer på tempo.

Line løp 5 km og var snill som heiet (og tok bilder) ved 9.5 km! Takk:-)

Line løp 5 km og var snill som heiet (og tok bilder) ved 9.5 km! Takk:-)

Alltid stas med kjentfolk langs løypa!

Alltid stas med kjentfolk langs løypa!

Det var en lettelse å gå ut på runde to, da jeg tross alt ikke skulle løpe en tredje eller fjerde gang i denne dølle løypa. Løp avgårde i ryggen på en dame med Gjerpen drakt. Henne har jeg sett på mange andre løp også. Jeg kjente meg okei, hørte at jeg pusta mye lettere enn henne og tenkte jeg måte løpe fra henne. Så da gjorde jeg etter hvert det. På drikkestasjonen ved 13-14 km løp jeg forbi enda flere, det er ikke akkurat cocktail party eller dans på disse stasjonene, selv om det svingte bra med musikk, duskedamer og greier. Når jeg løper gjennom sånne stasjoner tenker jeg at noen burde gi folk et kurs i hvor mye det skal skjenkes i hvert glass (under halvfullt!) og at man skal presse sammen glasset og helle det i seg, i fart for pokker. Men jeg tror det blir med tanken, neppe noe stor business å sette opp sånne kurs anyway.

Km 11-15 gikk sånn her: 5:03 - 5:00 - 5:00 - 5:02 - 5:06 Endelig ganske jevnt! Jeg lurte litt på hva jeg egentlig dreiv på med. Leggen var dritt - den skulle vært varm og god nå - men den var bare stiv, vond og umedgjørlig. Sola stekte og det var sykt langt mellom drikkestasjonene ved ca 13 og 19. Det var nesten ingen som heia og det var ikke mange løpere rundt meg heller. Det mest oppsiktsvekkende på runde to var at jeg tok igjen løpere. Hvordan kunne det være mulig med dette elendige, miserable løspopplegget? Jeg tenkte også mye og hardt på hvor den fuckings drikkestasjonen var. For jeg husket rett? Det var en drikkestasjon til?  Hjernen hadde kobla ut for lengst. Men da vi svingte inn mot sentrum kom jeg på at "joda, det var en rett ved broa og jernbanestasjonen". Takk gud og allah og hele den gjengen for det.

Km 16-20: 5:08 - 5:14 - 5:02 - 5:16 - 5:03. Nå var jeg helt fullstendig sluttkjørt. Jeg vurderte seriøst å bare løpe korteste (ulovlige) vei til mål. Hva var uansett vitsen med å fullføre dette bedritne greiene? Jeg vet ikke hvorfor jeg fortsatte å løpe i løypa, nå hadde jeg ligget å presset på terskel i over 90 minutter og hadde seriøst ingenting mer å gi. Men jeg fortsatte likevel, jeg løper - altså er jeg? Andre halvmaratonløpere, stort sett mannlige,  ble stadig passert - gudene vet hvilket tempo de hadde åpna i. Da jeg endelig var ved siste vending trakk jeg et lettelsens sukk. Ingen flere fristelser om snarveier til mål! Mate på, mate på, mate på. En rygg til. Litt til. Bare løp, ikke tenk. Bare løp! Siste km gikk på 4:50 - det ble en slags spurt. Neppe elegant. Jeg kom meg i mål uten å snuble i tidsmåleren og segna om.

Normalt kommer det folk ganske kjapt og spør om alt går bra - men denne gangen fikk jeg ligge i fred,  dessverre. Jeg hadde seriøst behov for drikke og jeg visste fra forrige runde at drikken var plassert et stykke etter mål. Dit kom jeg meg neppe for egen maskin, så det beste var å bare ligge på den kjølige asfalten og håpe noen forbarmet seg over meg. Det kom en bort og spurte om det gikk bra, jeg prøvde å få frem at jeg måtte ha drikke. Jeg vet ikke hva som kom ut av munnen min. Det kom hvertfall ikke noe drikke etterpå. Etter enda en stund kom en annen eller samme(?) bort til meg - og nå prøvde jeg flere ganger og mer febrilsk å signalisere at jeg trengte drikke. Jeg rista og hadde ikke kontroll på kroppen, og endelig kom en til meg med to kopper vann eller sportsdrikk. Jeg brukte lang tid på å få i meg drikken, litt vanskelig når man ligger og rister - men da jeg endelig hadde fått i meg den første koppen kom jeg meg opp i sittende. Da ble det jo lettere å drikke den andre også:-) Så fikk jeg karra meg helt opp og sjangla videre, fikk medaljen rundt halsen og masse gratulasjoner av de som delte de ut. På drikkestasjonen forsynte jeg meg grovt! 

Her traff jeg på Janicke, Vera og Claus. Jeg sjangla videre, tenkte å hente sekken min og få på meg en jakke. Jeg frøys. (Ikke bra!) Litt lenger borti gata var det noen som hadde satt opp et telt med to benker og to behandlere, jeg stilte meg opp der og venta på tur (fikk henta sekken min også, nå var jeg i ganske god form igjen! Sliten, men ikke helt fjern liksom). Her prata jeg litt med en annen løper som var foran meg i køen og Claus. Claus hadde som meg åpna for hardt og fikk smake det godt på andrerunden. Litt senere kom også Anja - og hun var i alle fall kjempefornøyd og glad! Det hjelper at noen får det til - da stiger liksom stemninga i ens eget tungsinn også :-) Vi fikk oss begge litt knaing og sånn på beina, før vi rusla over broa og tok toget til Oslo. Jeg hoppa av på skøyen og dusja på Elixia i Karenslyst allé før jeg tok bussen til Majorstuen og spiste middag på Kverneriet med gjengen min og venner fra Trondheim. Da var jeg skikkelig sulten, hadde ikke spist siden frokost! Tørst var jeg også, fortsatt. Drikkinga har jeg fortsatt med i dag også, og nå virker det som jeg er i balanse igjen.

 

Så, hva skal man si?

Var dette lurt? Fikk jeg svar på det jeg lurte på? 

Ikke godt å si egentlig. Jeg hadde håpet formen var litt bedre enn dette. 1:44:45 er ikke akkurat noe å rope voldsomt stort og høyt hurra for. Men samtidig spiller varmen inn, jeg ble helt klart dehydrert - jeg drakk ikke nok underveis. I tillegg har jeg trent godt og ganske hardt, bygd opp gradvis og ikke hatt noen form for formtopping frem mot dette. Kanskje tvert om.

 

Så er det leggen. Jeg ble bekymra i går. Normalt så blir den grei å løpe med etter 30-45 min, men i går var den vond hele veien inn - mulig den holdt kjeft de siste 2-3 km, men det kan også hende jeg ikke kjente noe som helst noe sted da. Skal det bli likedan i Berlin? I fire mil? Jeg har to tirsdagsavtaler igjen hos terroristen, og jeg har rulle, ball og en mann som kan brukes til mye.  Dessuten har jeg nå i underkant av to uker med hviling foran meg. Så, jeg håper det går bra!

IMG_1641.JPG

Fikk en sabla bra økt da, fikk trent opp mye viljestyrke og pannben. Og fikk løpt omtrent i maratonfarten på hvertfall halvparten av kilometerne. Det må da være godt for noe. Det er dessuten lett å hvile når man er så sliten som jeg er nå. I går la jeg meg klokka ni og sovna på et blunk, trodde jeg skulle våkne tidlig - men våkna av alarmen til vanlig tid halv sju. Trengte nok den! Begynner å kjenne meg bedre nå, men styrketreninga i ettermiddag var tung! (Altså ikke tung trening, en halvtime kjerne bare)

Skjermbilde 2018-09-03 kl. 21.23.56.png
Klar melding fra Garmin: For hardt!!

Klar melding fra Garmin: For hardt!!

Klar melding nummer to fra Garmin. For varmt :-)

Klar melding nummer to fra Garmin. For varmt :-)

Bra melding fra resultatliste: 5 plass i klassen ;-)

Bra melding fra resultatliste: 5 plass i klassen ;-)