Berlin maraton

Berlin maraton fikk jeg som julegave fra Stian. Jeg fikk løpt utrolig lite i fjor pga tretthetsbrudd i låret, men ved juletider i fjor var ting på rett vei og jeg hadde troa på at det kunne bli løping i 2018. Dessverre løp jeg på meg en ny skade i leggen rett etter nyttår, og den har sittet i hele 2018 (eller så langt i 2018, hvis vi skal forsøke å være litt positive her!) Leggen var imidlertid veldig på bedringens vei siste ukene før Berlin,  så jeg var optimistisk. Men oppladninga har langt fra vært ideell. Mer om det i forrige post

Ambisjonene mine var å perse, gjerne skikkelig. Men jeg var over middels usikker på om det faktisk var realistisk eller en fjern, fjern drøm. Planen min var å gå ut i 5:10 fart, kjenne på hvordan det var – og så justere ned til 5:05 hvis alt var fint og flott. Problemet med en slik plan er at den er altfor vag. Når skulle det skje? Definér fint og flott! Per def er alt fint og flott de første kilometerne på maraton! 

Tiergarten

Morgenstemning!

Før beretningen begynner: Vi var flere i reisefølget, og 3 av de var maratondebutanter. Jeg er sikker på at du kommer til å få lese noen skikkelig røverhistorier på Treningscamp i nær fremtid. Jentuten hadde gjort hjemmeleksene sine, og var knallbra forberedt. De naila det! Gjør meg så glad og stolt at jeg nesten sprekker! Historiene deres er langt mer spennende å lese enn denne, så bare gled dere. Bruk denne til oppvarming:-)

Kan varmt anbefale fleecepledd som bekledning før maraton!

Jeg åpna friskt – men det var LETT da. Jeg hadde fått start i pulje E, som var for de med tidsmål 3:15-3:30, og det hadde egentlig ikke jeg. Men farten i pulja var helt fin, så hypotesen om at man må løpe i minst en pulje bedre enn man tror står ved lag. Jeg kan ikke huske å ha hatt en så smooth start før, lite sikk sakk løping eller bråstopp – men fin flyt hele tiden. Vi løp på brede og fine veier og feltet og jeg var nokså enige om farten. Jeg søkte til skyggen der det var mulig, for å utsette og minimere varmeproblemene.  De første fem på klokka pep slik:

 5:09 – 5:05 – 5:05 – 4:58 – 5:02

Ups, ups tenkte jeg. Må roe litt ned! Men da jeg passerte 5 km kom vi til den første kilometermarkeringen – og jeg skjønte at klokka for en gang skyld ikke var gnien på meterne. Offisielt gikk første 5 km på 25:48, som er temmelig tett på 5:10 fart om jeg får si det selv. Akkurat det klarte også jeg regne meg frem til da jeg passerte den. Men etter det ble det litt mye krøll for hjernen min. Tanken om å roe litt ned var allerede sådd og begynte å slå rot i hodet mitt.

De neste fem gikk i følge klokka sånn: 5:07 – 5:06 – 5:14 – 5:12 – 5:14

Her var første drikkestasjon (v 9 km), det drar kanskje opp litt. Jeg kan ikke huske noe spesielt som skjedde her. Generelt så føyk kilometerne bare på. Det er kanskje det som er aller gøyest og kulest med å løpe maraton, hvor korte de første kilometerne er. (Og hvor usigelig lange de siste er. Mer om det senere..) Offisielt gikk andre 5 km på 26:00, som vel tilsvarer 5:12 i snittfart. Selv om dette var bak planen stresset det meg ikke, jeg tenkte vel egentlig fortsatt at jeg hadde åpnet for hardt.

Nå var jeg uansett ca halvveis til halvveis, og jeg hadde reist billig. Mange deler maraton i fire 10 km bolker, og det er slett ikke dumt, bare man ikke glemmer de siste 2,2 km.  Det var i alle fall veldig fint å ha gjort unna den første mila såpass lett. Pulsen lå fint nede under 140, og jeg hadde kontroll. I alle fall føltes det sånn.

Fra 10 til 15 var farten min litt ujevn, jeg har mistanke om at det skyldes drikkestasjoner som kommer hver 2,5-3 km, og med det nydelige høstværet vi fikk prioriterte jeg å få noe ned på hver av de.  20 sek variasjon mellom kilometerne er mye for meg, så jeg tenker at klokka kanskje ikke var helt å stole på også. Klokka pep sånn: 4:59 – 5:16 – 5:09 – 5:00 – 5:19 

Offisielt gikk tredje 5 km på 26:14, trenden sålangt var jo ikke særlig lovende- men maraton er langt, og slaget var på ingen måte tapt.  Jeg gikk løs på km 16 til 20 med lette steg og et bredt glis. Brukte publikum langs løypa for det de er verdt, high fives til barna og andre som lot seg begeistre og engasjere. Jeg fikk veldig mye respons fra de, de så at her kom en med masse sprut igjen i beinaJ De hadde trua på meg og heia meg fram!  5:11 – 5:11 – 5:16 – 5:08 – 5:08 (Off 26:00 på fjerde 5 km)

Og vips var snart halvmaraton gjort!

Fin i farta her hvertfall

Jeg hadde tre gels med meg og planla bare ta sportsdrikke og vann fra stasjonene, men jeg mista den første rett etter start – så jeg måtte nå få med meg minst en fra arrangøren. Den første gelen min tok jeg rundt 20 km, om jeg husker rett. Til da hadde jeg bare tatt til meg vann og sportsdrikk, det fungerte greit. Jeg passerte halvmaraton på 1:49:35 og skjønte at målet om kraftig pers bare kunne skrinlegges, og at jeg måtte jobbe for å komme skikkelig under 3:40.  Fra 20 til 25 fløyt det fint på: 5:03 – 5:08 – 5:16 - 5:09 – 5:09 (Off 5 km på 26:14)

---

Nå hadde pulsen bikka over 140, men jeg tenkte at jeg må da kunne tåle det herfra og inn. Det er utrolig digg å passere halvveis,  distansen som nå gjenstår er langt mer overkommelig enn ved start.  Men også det psykologiske ved å ha gjort unna første halvdel og nå liksom være på vei mot mål for alvor er jo skikkelig digg.

De fem siste før passering 30 km ble som bolken mellom 10 og 15, veldig ujevne! 5:22 – 5:11 – 5:21 - 5:19 – 5:00 (Off 5 km 26:16)

Men her var det gelstasjon i tillegg til drikkestasjon. Og den gelen jeg fikk fra arrangøren var virkelig et fyrverkeri av en gel. Den var alt annet enn snill med magen, og herfra og ut slet jeg litt med magen, men jeg vil ikke si jeg hadde direkte problemer. Jeg tror bare magen begynte å få litt nok av sportsdrikken – og med den kraftige gelen bikket det litt over. Men nå var altså tre mil unnagjort, og alle som løper maraton ved at det er en skikkelig milepæl. Let the games begin liksom. Det er ganske sant at maraton starter etter 30. Og jeg hadde åpenbart spart nok til de siste 12 ,2 kilometerne, for nå fikk jeg skikkelig fart på beina. 5:07 - 5:01 – 5:01 - 4:49 – 5:05   (Offisielt 25:13)

Fra 35 begynte jeg å bli alvorlig sliten, hvilket jeg tror er nokså vanlig. Men jeg fikk skrapt beina med meg og fortsatte i samme fine fart som forrige: 4:54 – 5:07 – 5:00- 4:59 – 5:07  (Off 5 km 25:31). Jeg hadde litt tro på at jeg kunne få se 3:36 tallet denne gangen, og jobbet målrettet mot det. Men jeg satte nok inn turboen litt for sent for det. Det er uansett digg å løpe forbi så mange på slutten da.

Se på det gliset da! (Jeg tenkte egentlig kjøpe bildene, men jeg fant egentlig bare disse to bildene som var av meg, resten var gruppebilder. Beklager elendig oppløsning…)

 De to siste kilometerne er kun på viljen. Nå er lyset slukket og ingen er hjemme. Det er så utrolig langt fra 40 til 42 at det ikke er til å tro. Kontrasten til de to lette første kilometerne er enorm! Og da jeg endelig så Brandenburger Tor der fremme var det som å slenge fra seg en veldig tung ryggsekk. Jeg visste at jeg på klokka måtte ha ca 42,6 km før jeg var i mål, men jeg mente også jeg hadde hørt eller lest at målgang var ved selveste Brandenburger. Men jeg fikk det ikke til å stemme med avstanden. Det er for øvrig veldig lite som stemmer i hodet på en maratonløper rundt 40 km. Det er i alle fall min erfaring. Jeg ga det jeg hadde, og litt til, og et stykke etter å ha passert Branderburger kunne jeg også se mål. Ingenting er vakrere! De 2,5 siste klokkekm gikk unna på:  5:03 – 5:09 -2:25 (4:33 fart)

I mål på 3:37:54

 Det er åpenbart at jeg feiga for mye på midten, men det er jammen vanskelig å gjøre dette helt optimalt. Jeg hadde for mye krefter på siste 12 km, men akkurat hvor mye raskere kunne jeg løpt på midten? Ja, det må jeg vel bare finne ut the hard way neste gang. Eller neste gang der igjen. Vi får se når jeg er tøff nok i hodet.

Jeg er veldig happy med både tid og gjennomføring. Dette var mitt første maraton på nesten to år, og jeg var over middels usikker på både form og kropp, og maratondistansen. Så syns dette er mer en godkjent og føler på en lettelse over at jeg er tilbake. Tiden 3:37:54 var ikke bare i nærheten av persen som jeg først trodde, da jeg sjekket opp tiden fra Nice Marathon fant jeg ut at jeg der fikk offisielt 3:37:50. Det må kalles å være temmelig nært/på pers. Splittider halvmaraton: 1:49:35 – 1:48:19 - ganske jevnt.

Det virkelige maratonløpet starter for øvrig når man krysser mål. Her segner jeg selvsagt rett om, jeg forstår ikke hvordan noen kan gå ufortrødent videre etter mål. Jeg har disponert kreftene til å vare til mål. Punktum. Da er det jo tomt. Helt tomt. Så jeg trenger en bitteliten pause. Tyskerne kom selvsagt sporenstreks bort til meg og ville ha meg opp fra asfalten. Jeg forsøkte holde 2 fingre i været og si 2 sekunder, bare 2 sekunder. Jeg mente selvsagt 2 timer. Det var uansett ikke snakk om. Så etter litt krangling og trusler om syketeltet krabbet jeg videre bortover, og etter hvert fikk jeg en svær og tung medalje rundt halsen.  Ingen drikke eller sofa å se i mils omkrets. Hvorfor vil de oss så vondt? Neste gang lurer jeg på om jeg bare skal si ja til syketeltet, da får jeg i alle fall lagt meg nedpå litt.  Det var griselangt å gå fra mål til drikke og området hvor det var meningen og tilrettelagt for at vi skulle kunne legge oss ned på gresset og se på at humla suste, eller bare kjenne på den enorme gleden ved å ha gjennomført et godt maraton. Jeg lå her ganske lenge, speidet etter kjente uten å se noen. Tilslutt kom jeg frem til at det eneste jeg ville var å komme meg i seng. Så jeg stablet meg selv på beina og spurte meg frem ut av området og til S-Bahn på Brandenburger. 1 S-bahn og 2 U-bahn senere var jeg ved hotellet (Jeg hadde skrevet opp reiseruten bak på startnummeret – just saying om du trenger et godt tips). En deilig dusj senere flatet jeg ut i sengen – og fytti grisen det var digg. Jeg ble der til vi skulle ut å spise på kvelden.

Kan jeg anbefale Berlin maraton? Ja, selvsagt! Men huk av for pose og ikke poncho. Jeg trodde vi skulle velge om vi ville ha bag eller poncho, og tenkte at sånne tøyposer har jeg virkelig mer enn nok av. Og alle fikk plast til å ta over seg rett etter målgang (sågar før vi fikk drikke!) Ponchoen jeg hadde kryssa av for fikk jeg etter alle disse milene med gåing etter mål. Greia var at det var ikke en sånn tøybag det var snakk om, men en gjennomsiktig pose for å levere inn tøy og det du ville ha etter maraton. Jeg fikk ikke levere noe, så alt jeg hadde med inn måtte jeg forlate for all tid. Temmelig dramatisk. Men jeg kjøpte et fantastisk flott fleecepledd på Lidl som jeg håper noen andre blir glad for. Det gjorde nytten for meg de 2-3 timene vi måtte vente før start. Men ikke nok med at jeg ikke hadde bagasjeoppbevaring, for det hadde jeg tross alt skjønt før start - men jeg fikk heller ikke lov til å ta med meg noe inn til området - selv om jeg sa at jeg bare skulle legge det fra meg og skjønte at jeg ikke fikk levere det inn. Gørils camelbak var de også ute etter, og den hadde hun fått godkjennelse på forhånd på. Jeg forstår sikkerhetsaspektet, men de godkjente altså at jeg la alt innholdet mitt i en av de andres blanke poser, og så tok alt innholdet ut igjen etter å ha passert kontrollen. I rest my case. Så, bestill sånn bag og go with the flow.

Denne posten ble forøvrig skrevet og publisert på tirsdag, men squarespace knelte og slettet hele greia. BM: Looking for a new blog partner!

Teksten her er derfor noe forkortet og forsuret fordi jeg er møkk sur og har ikke humør og tid til å lage alt på nytt. 

Til slutt vil jeg bare avslutte med å fortelle deg at det er bare 3 måneder til jul. Ikke at du trenger å vaske vegger og tak nå, men jeg forutsetter at du har innkjøpslisten klar innen utgangen av måneden. Ellers er du ille ute.