London Baby!!

Å løpe London maraton har vært en fjern drøm for meg veldig lenge. Jeg har prøvd lotteriet flere ganger uten hell selvsagt, der er oddsen temmelig dårlig altså. Så når jeg fikk mulighet til å ta over en plass, ble det etter hvert vanskelig å si nei! Etter maraton i Trondheim i september og i Malaga i desember, hadde kroppen på mange måter også gitt meg klarsignal til denne (litt!) hårete distansen

Treningen

Treningen har gått ganske bra, til tross for en veldig vintrete vinter. Jeg syns det var krevende å få gjort arbeidet som jeg vet kreves, særlig de ukene det var fryktelig kaldt. I tillegg fikk vi mange uker med ustabile forhold der det stadig vekslet mellom is og nysnø, og det som verre er. Så litt amputert har det nok vært, særlig med tanke på antall uker med maratontrening.

Jeg fikk inn 3 turer over 30 km, som jeg mener er tilstrekkelig og de ble gjennomført 7-3 uker før løpet. Fikk også gjennomført flere fine intervalløkter med litt lange drag rundt maratontempo, men de ble nok totalt sett litt for få økter. Jeg har også hatt en tempoøkt, i tillegg til Drammen 10 k som ble en fin gjennomkjøring to uker før løpet. Konklusjon er nok at det ble litt snaut, men ikke helt koko dårlig heller. Jeg vurderer det til å være tilstrekkelig, men kanskje ikke noe å skryte av.

Styrketreningen har jeg vært flink til å holde, ikke fordi jeg syns det er så sabla gøy, men jeg har lært the hard way at det er min eneste sjanse for å løpe. De siste 5-6 ukene har jeg fokusert enda mer på setet og rygg, etter at jeg fikk trøbbel i februar da jeg løp en 10 k i litt kupert løype.

Startområdet

London er jo kjempestort, både byen og maraton. Vi ble busset ut mot start i Greenwich, og kom dit halvannen time før start tror jeg. Det var ganske optimalt, det er mange starter utover dagen og jeg var glad jeg hadde fått en tidlig pulje i den blå bølgen. De har delt opp i fire farger som har da ulike startsteder. På de ulike fargene er det mange startpuljer, jeg vet ikke hvor mange men anslår 12- 15 stk. Jeg var i blå startpulje nr 4, vi skulle ha start ca kl 10:15. Elite damer ble sendt avgårde kl 9 tror jeg, mix start var fra kl 10.

Startområdet var en kjempestor gresslette, med lastebiler vi leverte inn bagasjen på, områder med toaletter. Det var ikke for trangt da jeg var der. Ganske oversiktlig og greit, men dokøene ble lange da klokka nærmet seg 10. Jeg ga derfor opp et ekstra besøk der, tror ikke jeg hadde kommet gjennom før starten min skulle gå. Det er definitivt bedre dekning for gutta, som hadde et ekstra område. Du kan si hva du vil om at det er flere menn enn kvinner i maraton, men det er var i alle fall ingen kø for å gå på guttas do. Det var heller ingen steder å stikke seg unna bak busker, alt var åpent og veldig oversiktlig.

Starten

Blå bølge nummer fire seig ut av gressletta og mot veien, idet vi kom ut på asfalten løp flere menn ut i kanten for å lette tykket i blæra, og jeg tankte “faen heller, de har det så lett!” Det var litt høyere gress og en liten forhøyning dit, og jeg tenkte jeg driter i om noen ser bakenden min og det kun er menn som står her. Jeg lot det stå til. Det var en impulsiv og god beslutning! Så med litt mindre væske ombord gikk jeg videre mot startstreken, fornøyd med at jeg ikke måtte innom en do med det første.

Selve startlinja var faktisk ganske diffus, liten forhøyning på bakken og minimalt med markering ellers, men i mangel av noe større og mer tydelig tok jeg sjansen på at dette var start og startet klokken min. Det er kanskje prisen for å ha fire ulike starter?

Før start fikk man forresten også donert klær man hadde hatt på seg før start. Praktisk og bra opplegg. Det var litt kjølig fra morgenen, så jeg tror det ble samlet inn mye tøy her!

De TO første femmerne

Det var utavmegselv opplevelse å løpe helt fra starten av. Overraskende mange folk på hver side av veien, vi var et godt stykke utenfor sentrum av London, men ingenting å si på hverken lyd eller stemning. Jeg smilte (eller kanskje jeg gliste?) og koste meg, mens jeg forsøkte finne 5:10-5:15 tempo som jeg hadde planlagt å legge meg på. Jeg synd det gikk greit å finne rett tempo og jeg bare fløt avgårde med strømmen. Ganske tidlig rullet jeg ned de løse ermene jeg hadde på meg, antar det var 7-8 grader, men jeg følte meg ikke kald lenger. I båsen hadde jeg stått med en genser og en regnponcho og egentlig vært ganske kald, men litt bevegelse hjelper mye. De første kilometerne flyter veldig lett på, litt raskere enn plan. Den femte hadde en del høydemeter ned, også kilometer fire hadde litt fall. GAP er 5:02 på begge disse.

5:14 - 5:09 - 5:07 - 5:00 - 4:47

Ved passering fem km møttes alle de fire fargene av puljer. Jeg var forberedt på at det ville bli litt trangt om plassen her, men det gikk egentlig overraskende greit. Det var fortsatt fin flyt, med unntak av de partiene der løypa var snevret inn til ett felt. Jeg speidet etter Marita og Karen som hadde samme pulje som meg, bare annen farge. Men det var selvsagt lite sannsynlig vi skulle løpe på hverandre, for hver pulje hadde jo et 5 min vindu å starte på. I tillegg var det jo ganske så mye folk, og en måtte jo faktisk følge litt med på hvordan det så ut rundt seg selv også for ikke å krasje med andre. Så jeg konsentrerte meg om å holde meg på beina og til planen.

5:00 - 5:00 - 5:10 - 5:08- 5:11

Det er litt rart å skrive opp disse tidene, for jeg husker ikke at jeg hadde så lave kilometertider her. Jeg husker de som 5:10-5:15. Mulig jeg ikke registrerte de første 10-15 km, de bare fløy forbi meg? Det flyter jo veldig lett på i starten, og man syns jo nesten det piper i ett kjør. I tillegg ser man seg rundt og føler på stemningen i løypa. Jeg husker ikke at jeg så på klokken ved passering 10 k heller, men jeg husker at det ganske tidlig i løpet var 200 m forskjell mellom klokke og kilometermarkeringene. Det var også litt nedover på kilometer 6-8. Kilometer 10 passeres i følge strava på 50:45, offisielt er det registrert 51:12 på 6,2 miles som er 10 k passeringen. Det siste tilsvarer 5:07 i snitt, og i hodet mitt løp jeg altså 5:10-5:15 fart.

Fra 10 til halv

Vi løper nå fra Greenwich park retning city, det fortsatt lett og fint å løpe. Jeg er inne i tredje 5 kilometer av totalt åtte før 40 k. Jeg er ved godt mot, det blir stadig mer og mer kok langs løypa. Jeg leser morsomme skilt om puben, slit og evig glory. Det er lettløpt uten noe særlige høydeforskjeller. Vi passerte Cutty Sark mellom 10 og 11 k, og der var det skikkelig mye lyd og folk!

5.12 - 5:13 - 5:10 - 5:10- 5:14

Det er mulig det er dette partiet av kilometertider som festet seg i hjernen min? Ikke vet jeg. Jeg husker ikke mye herfra egentlig, men det kokte bra og jeg løp lett. Mellom kilometer 19 og 20 åpenbarer plutselig Tower Bridge seg! Jeg trodde den skulle komme mellom 20 og 21, og ble litt tatt på senga. Hadde en gel i hånda som jeg tenkte bruke litt tid på, men måtte bare speede opp - for her måtte jeg opp med mobilen for det var bare for magisk å løpe over her! Det er en utrolig flott og staselig bro, den bare oser LONDON! Det å løpe sånn i flokk over her var overveldende faktisk.

5:09 - 5:11 - 5:09 - 5:09 - 5:14

Kilometer 21 har litt høydemeter opp, og peip på 5:09. Strava sier jeg passerte halvmaraton på 1:47:47, mens offisiell tidtaking sier 1:49:21 på 13,1 miles. Jeg greide regne meg frem til at jeg lå foran skjema til sub 3:40, men hjernen begynte å logge seg av nå.

Fra Halv til 30K

Nå er vi på den delen av løypa jeg har forberedt meg litt mer på. Her skal det nemlig løpes litt rundt omkring Canary Wharf, og det svinger hit og dit. Jeg syns det går lettere her enn forventet, men jeg blir litt desorientert og skjønner ikke helt hvor vi er og hvor langt på denne rundreisa vi er. Jeg vet vi skal passere Tower Bridge igjen, men husker ikke ved hvilken kilometer det var. Nå er det uansett ikke viktig å vite hvor man er, for løypa er jo godt merket, for å si det sånn!

5:09 - 5:10 - 5:07 - 5:02

Tempoet er fortsatt fint og det kjennes fortsatt lett ut - heldigvis!

5:14 - 5:09 - 5:15 - 5:14 - 5:09

Men det er nå ved 30 at maraton begynner. Alle vet jo det. Pulsmesig har jeg ligget mellom 130 og 139 nesten hele løpet og det betyr at jeg har gjort jobben med disponering veldig bra! Det er en utrolig god følelse. Vel har kanskje hjernen begynt med rare krumspring, men den er ikke så viktig herfra og inn. En fot foran den andre til løypa slutter er relativt plankekjøring for hjernen.

De to siste femmerne

Jeg har vært fornuftig og flink, og jeg vet det er NÅ det begynner. Det er drøyt 12 kilometer igjen, 4 runder rundt Sognsvann. Vi er midt i sentrum av London, skyskraperne er høyere enn trærne i Nordmarka og folkene langs løypa heier og skriker av full hals. Tim sa på bussen til start at stemningen her var som femmila i Holmenkollen. Jeg tror det var mer kok i London, for her er det ikke akkurat åpent landskap. Men kanskje er lydkontrastene større i Holmenkollen? Uansett, jeg fortsetter min ferd mot Buckingham Palace. Ikke at jeg tror jeg kommer til dekket bord der. Men det er nå dit vi skal. Hvis vi greier det. En fot foran den andre. Repeat.

5:09 - 5:12 - 5:20 - 5:21 - 5:21

I en av de mange små nedoverbakkene der vi skal under en vei eller noe, så hugger det til i fremsiden høyre lår. Ingen forvarsel, ingen varselamper, bare kaboom! Av kilometertidene kan det se ut som det var rundt 32 km. Wild guess!

5:26 - 5.21 - 5:13 - 5:19 - 5:04

Det er vondt. Skikkelig vondt. Men jeg biter tenna sammen, tenker på samtalen jeg hadde med Lauren kvelden før om alle stedene vi ikke hadde vondt. Og det var i mitt tilfelle ganske mange. Jeg hadde vondt i låret altså, og i tillegg var begge storetærne ganske høylytte. Jeg hadde sklidd litt rundt i skoene mine i ganske mange kilometer. Jeg løp med mine nye Adidas Pro 3, og kun brukt de på 10 k i Drammen for to uker siden. Da fikk jeg litt vondt over vrista, og turte derfor ikke stramme til så mye nå. Så, da ble det litt for lite stramming nå da.

På et tidspunkt kjente jeg at noe kom oppi den ene skoen, og jeg tenkte “crap, nå må jeg stoppe for å få det ut”. Det kjentes selvsagt kjempestort ut, men det flytta seg litt rundt i skoen, og etter hvert hadde det funnet seg en ledig plass oppi der, hvor jeg ikke lenger kjente så mye til det.

Jeg prøvde flytte tankene over fra smertene i låret til noe annet, og jeg prøvde å komme frem til hvor mange maraton jeg har løpt. Jeg visste det var et tall mellom 15 og 20, men uansett hvilken rekkefølge jeg forsøkte telle på så ble det bare surr. Kom aldri opp i noe over 12 tror jeg. (Fasit var 18!)

Hjernen er alene

Hjernen hadde virkelig kapitulert! Nå var det bare å overse alle signalene fra kroppen, jeg kjente ikke lukta av mål eller noe royalt - men jeg nektet å gi meg. 40 km skiltet er passert og jeg har under 1 runde igjen på Sognsvann! Kan jeg værsåsnill å greie denne siste delen også? Nå hyler låret mitt og truer med å legge inn årene. Publikum er helt ville og jeg graver frem det siste jeg (ikke) har. Det er krevende på alle måter nå på slutten, og i tillegg må en manøvrere seg frem mellom andre som har problemer med å holde farten oppe. Så det blir litt rykk og napp, ikke akkurat ideelt for låret mitt - men det er lite som er ideelt nå. Bortsett fra at selveste Big Ben plutselig åpenbarer seg rett foran meg! Herregud for en magi!

Og ikke lenge etter svinger løypa og tar av på avenyen mot mål. Klokka er dessverre mye mer off enn de 200 meterne på den første mila, jeg har vridd hjernen flere ganger for å regne ut hvor stor avstanden er mellom klokke og markeringene i løypa og har hatt svar rundt 600 m. Men er jo absolutt ikke sikker på regneferdighetene nå. Klokka piper 42 km når jeg er halvveis inn i avenyen, og speider forgjeves etter målbuen. Vi skal til høyre og her tror jeg det står et 400 m merke. Etter et halvt århundre ser jeg en ny markering, nå 200 m. Jeg holder helt seriøst på å dø. Det er ikke noe saft i beina til en spurt. Løpesteget mitt er absolutt ikke et vakkert skue, men jeg ser faktisk målbuen! Og det eneste jeg tenker på er at jeg skal legge meg ned så fort jeg har passert matta. Men dit er det altså lange 200 m, kanskje de lengste meterne i mitt liv?

5:17- 5.15 - 5:00

Offiseill tid ble 3:41:34 (Splitt 1:49:21 - 1:52:13). 15 min bak pers, 5 min bak målsetningen min i dag.

Ernæring

Jeg tok en winforce gel ved km 5-6, det er litt tidligere enn jeg pleier men det hadde jo gått 3-4 timer fra frokost til start. Gel nr to (High5) ble tatt mellom 11 og 12 km tror jeg, deretter en ny ved 19-20 km. Rundt km 26 tror jeg det ble en ny winforce. Tror det var lurt med to helt ulike gels, jeg ble ikke kvalm slik jeg har blitt tidligere når jeg har tatt 4-5 ganske like gels i et maraton. Winforce er tykk konsistens med nøttesmak, nesten som veldig myk karamell - mens High5 er flytende gel med sitrus..

Jeg glemte den siste winforce pakken i lomma (hjernen var busy), men prøvde meg på en slags shot fra winforce på den siste mila et sted. Men det fungerte ikke, da var kroppen ferdig med sånt. Jeg tror egentlig ikke det hadde hjulpet så mye om jeg hadde tatt en gel til, for det var låret som var problemet og ikke energien. Jeg tok også litt sportsdrikke på noen drikkestasjoner. Og de var det veldig mange av.

Veldig hyppige og lange drikkesoner, med vannflasker og noen med erergidrikk eller gels.

Evaluering

Ettersom jeg har skrevet en hel roman nå så skal jeg forøke å fatte meg i korthet. Haha

Jeg var rett etter målgang litt misfornøyd, det skyldes at jeg kom på feil side av 3:40. Men når jeg har fått latt det synke litt inn og jeg er mer fornøyd. Det jeg vil fokusere på er at jeg disponerte mye bedre denne gangen, og at det var låret som tok meg mer enn at kreftene tok slutt. I tillegg er det andre faktorer i regnestykket som f.eks den fine og lave pulskurven min som er oppløftende, og trolig forteller at kapasiteten er bra nok. Jeg tar med meg de positive tingene, og så skal jeg fikse de tingene som kan fikses! For det virker jo som kroppen takler dette nå, og det er jeg veldig glad for! Vet ikke helt hva neste sprell blir - men jeg håper det ikke er så lenge til.

Det var forøvrig helt optimale forhold værmessig med opphold, litt sol og temperatur rundt 10 grader. Enkelte steder tok vinden litt. Men så gode forhold har ikke jeg hatt før tror jeg

Takk til Maria for at jeg fikk bli med dere til London, det var rått å være 10 tanter på tur der samtlige kom seg til mål! Fantastisk innsats, særlig debutanten Ellen bør nevnes. Men her er det mye girlpower samlet altså. Vil sterkt anbefale andre å kræsje sånne løpegjenger, det gir deg så mye på kort og lang sikt. Ikke vær redd for å trenge deg på, de fleste sånne løpegjenger er jo veldig hyggelige, imøtekommende og glade for nye tilskudd.

Og det er absolutt ikke sånn at alle er på samme sted med løpingen sin, er fersk debutant - jeg med snart 20 maraton bak meg. Maria og Kristin som løper ultraløp. Alderspredning er det også. Alle setter sitt eget individuelle mål, men vi skal alle gjennom de samme 42,2 km. Noen skal perse, noen skal samle mayors eller har annet fokus. Vi motiveres av ulike mål. Det å dele dette er unikt og fint!