Etter London maraton trengte jeg et nytt mål. Et som ikke var fullt så hårete som maraton, og gjerne også et mer lokalt løp uten altfor mye mas med logistikk og greier.

Valget falt på Jessheim. Søndag 2. juni, Jessheim halvmaraton / 5km.

Jeg har løpt vintermaraton der noen år, men jeg har ikke løpt noe der i sommerhalvåret. Det var også et ganske lite løp, totalt var det vel rundt 400 deltakere på de to distansene. Løypa er også ganske lettløpt, litt kjedelig kanskje men det er flatt og greit. Det er også et arrangement jeg syns leverer bra på det et løp skal, det har aldri vært noe tull på Jessheim med f.eks feil med løypemåling eller tidtaking. For meg virker det som en gjeng med kompetente folk står bak, og det virker som ambisjonen er å lage et bra løp - uten ambisjoner om at det skal bli stort. Ingen kø for å hente ut startnummer eller levere inn bagasjen. En kan altså komme ganske tett på start. Parkering er nært, det samme er togstasjon. Enkel logistikk altså! Check

Form og ambisjon

Det har gått litt bedre på trening nå, beina har føltes lettere og jeg har fått lagt ned gode treningsuker. Jeg har løpt tre parkrun etter London, på hhv 22:14, 22:30 og 22:26. Alle med jevn og fin disponering, men har ikke følt at jeg har gravd skikkelig. Jeg mente det måtte være mer å hente i de beina. Så jeg hadde ambisjon om sub 1:40, helst under 1:39. Persen min er mosegrodd her, og det er egentlig den eneste jeg kan ta per nå. Maraton, 10 og 5 km er vesentlig bedre enn halvmaratonpersen. Så, jeg skulle opp i ringa, grave og blø. Dø for drakta altså.

Men selvsagt skulle denne tropevarmen som satte inn allerede tidlig i mai vare i vinter og vår. Og 2. juni var vel per nå den aller siste skikkelig varme dagen. Jeg vet ikke akkurat hvor varmt det var, men det var langt over min komforsone. Jeg prøvde tenke positivt, jeg har jo fått trent ganske mye i varmen nå - og kanskje takler jeg det bedre. Men nei da, det trenger du ikke tenke på. Det var fullstendig kollaps.

Løpinga

Jeg stilte meg opp ved 1:40 fartsholderen, og tenkte jeg kunne løpe med de i starten og se an hvordan det svarte. Det gikk bra i ca 1 km :-o

Klokka peip på 4:43, det er nøyaktig 1 sekund bedre enn kilometertiden som trengs for 1:40 i sluttid. Det føltes ok, ikke noe mer. Men så går det altså fort nedover: 4:48 - 4:49 - 4:58 - 4:55 - 4:51 - 4:56 - 4:59 - 5:05 - 4:56.

Det peip i klokka før markeringene, så egentlig var det enda saktere. Passerte 10 km på 48:59. Ca 1, 5 min bak skjema altså. Hurramegrundt, så god du er blitt på varme Siri!

Løypa er flat, og fandenivoldsk. Det er ikke skygge et eneste sted, sola står høyt og vi løper i öppna landskap. Vinden kommer alltid i mot, uansett hvor mange svinger det er. Dessverre har jeg jo falt av lasset på fartsholderen, så jeg jobber alene. Det er meg mot vinden og det var aldri tvil om hvem som kom til å gå seirende ut. Vinden hadde forresten et gode også da, litt bevegelse i lufta er godt, men den kunne jo kommet litt fra sidene og bakfra også da. Ved 5-6 km blir jeg tatt igjen av 1:45 gruppa, den er blitt sprengt i fillebiter den også. Ingen rygger å gjemme seg bak. Nå har jeg alvorlig vondt i viljen.

Jeg tenkte veldig mye på om jeg skulle stoppe halvveis, da er vi ved mål og jeg gjennomsøkte huet mitt for gode grunner til å fullføre. Jeg fant to grunner: Jeg har aldri hatt en DNF og jeg hadde planlagt å løpe over 20 km i dag. Det var vel ikke verdens beste salgspitch.

Det var en drikkestasjon rundt 7 km, jeg tok en flaske med rød saft/sportsdrikk og en med vann. Vannet bruker jeg mest over hodet, men det er godt med lit tdrikke også. Vi løper mot runding, og jeg har avstemming med stemmer fra bein, hjerte, hode og alle sier det holder nå. En funksjonær heier på meg når jeg løper inn mot stadion, jeg trodde ikke jeg hadde navnet mitt på startnummeret så jeg mistet det lille snevet av fokus på at jeg skulle gi meg. Det er mer drikke å få ved vending og “plutselig” er jeg i gang med runde nr 2. Det var da som bare pokker, hvorfor stoppet jeg ikke?

Så løper jeg altså videre. Tosk, gjøk og sisik. Hvor er hjernen din?

Det blir ikke det spor bedre. Jeg løper forsåvidt ganske jevnt tempo, men det er jo en del bak plan. Jeg regner meg frem til at jeg ikke engang kommer under 1:45 og tenker på Gøteborgsvarvet i fjor. Det var virkelig varmt og en mye tyngre løype, jeg ligger an til en litt bedre tid nå - men er fortsatt ikke i mål. Det er faktisk bare sirup. Jeg kjemper mot vinden og tankene mine, følelsen av å fly er totalt fraværende. Det Oslos bratteste og trøndersk myr i skjønn forening, alt er mot meg. Hvorfor gjør jeg dette?

Jeg aner virkelig ikke. Er jeg bare dum? Hvorfor tok vi ikke heller en dag på stranda eller noe annet hyggelig?

På andre runden tar jeg i alle fall igjen litt folk, det er faktisk ikke bare meg som har undervurdert forholdene og overvurdert egen form. Jeg får dessverre ikke så veldig mye energi av å løpe forbi, jeg er for langt bak målsetning til at det blir noen lyspunkt. Men jeg får i alle fall ligge litt i le bak noen før jeg reiser videre. Får oppriktig vondt av de, skjønner jo at de har det verre enn meg. Faktisk, som om det er mulig.

På siste drikkestasjon får jeg flasker med vann over meg fra de på drikkestasjonen, og singleten sitter klistra til kroppen. Men det er deilig da, og nå er det bare 4-5 km igjen. Det var bare å sette en fot foran den andre og ikke tenke så sabla mye. Det gikk jo selvsagt svært dårlig. Jeg tenkte på at Jessheim virkelig er feil navn på dette stedet. Og da tenker jeg ikke at det skulle hett Neiheim, nei det er jo Flatheim det burde hett. Det leder tanken til Flatåsen i Trondheim, og jeg tenker at det virkelig er et merkelig navn! Enten er det en ås eller så er det flatt. Noen med beslutningsvegring fant på Flatåsen. Jeg tenker også på Skaugbygda; for et ærlig navn på en bygd. De har skau og lite folk. Sabla godt oppsummert stedsnavn altså. Og sånn går minuttene og meterne unna. Jeg var alle andre steder enn i dette halvmaratonløpet. Det er åpenbart at jeg må logge meg litt mer på og litt mindre av neste gang. For et surrehue jeg er.

5:00 - 5:02 - 4:59 - 5:06 -5:05 - 5:02 - 5:10 - 5:09 - 5:04 - 4:52 - 4:47 - 4:25

Jeg passerte 20 km merket temmelig nøyaktig på 1:40. Det var altså ca 1 km for langt for målet mitt. Og vanligvis er jo 1 km skikkelig lite, et lite komma i løpeturen min. Denne dagen var det dessverre som en diger hval. I mål kom jeg meg endelig også, på 1:45:06 offisiell tid. Jeg bryr meg nada om at det ble over 1:45, dette var så langt bak ambisjon at det kunne like gjerne stått 1:50:06. Det ble faktisk en veldig overraskende tredjeplass i klassen, og det var ikke langt opp til andreplassen. Så vi var mange som sleit, jeg vet flere ga seg etter 1 runde.

Tommel opp til Ull Kisa for godt arrangement igjen. Det eneste jeg vil trekke for er drikkestasjoner. Det burde være to ute i løypa, og de kunne jo godt oppfordret at folk langs løypa satte på hageslangene sine. .Jeg har også en mistanke om at de gikk tom etter at jeg passerte, det var temmelig slunkent og det var mange flere som skulle passere etter meg. De kunne også hatt mer avstand mellom svamp og drikke på stadion, da hadde det vært lettere å fått med seg begge deler

Tommel ned for meg og mitt hue. Men det er vel bare å brette ermene og det som er. Reise kjerringa rett og slett. Og nå er tropevarmen over for denne gang, så kanskje det faktisk er mulig å prestere litt bedre? Treninga tyder på det, så er lov å håpe!