Dette er fast tradisjon for meg; å oppsummere løpsåret som gikk, før det nye begynner. En kan strengt tatt diskutere om løpsåret begynner 1.januar eller på første treningsdag - eller om man kan komme seg unna med at det ikke har begynt før den første løpskonkurransen i det nye året.

Som du sikkert har skjønt, fordi du er langt over gjennomsnittlig smart, så begynner mitt løpsår med den første løpskonkurransen. Og ettersom jeg ikke har meldt meg på noe før uti april, hadde jeg all verdens tid. Inntil jeg fikk spørsmål fra Anja om jeg ville overta startplassen hennes i Winterrun på lørdag. Anja har fått seg en skade i hælen, så hun har løpeforbud akkurat nå - håper det går over fort! Som den gode velgjører jeg er så sa jeg etterhvert ja til å befri henne fra den tunge børen en slik startplass er. Det satt faktisk litt langt inne, for det første er kaldt, for det andre er det dårlig underlag og spesielt er det crap på winterrun-løypa. Jeg har vært med hvertfall i 2015 og 2016, og løypa var både elendig merket og byr generelt ikke på raske strekk. Det er hit og dit på festningsområdet, opp en trapp, krapp sving på is. Føret kan veksle mellom speilblank is, snøslaps og bar asfalt. Skovalget er mild sagt utfordrende. Og for de som har slitt litt med skader de siste årene, så er sånt litt problematisk.  Men, nå sa jeg altså ja - og da begynner faktisk sesongen 2019 på lørdag! I morgen! :-o

Så, 2018. Jeg tror det må bli litt kort. (haha, hvem tror på sånt??)

Jeg åpna ikke sesongen før uti april med Sentrumsløpet. Treninga frem til da hadde vært sånn passe, jeg var i gang med opptreningen etter tretthetsbruddet og ting begynte å se bedre ut rundt årsskiftet. Dessverre greide jeg å dra på meg noe muskleknutegreier i høyre legg, litt uviss hva det skyldtes. Men jeg kan selvsagt ha løpt litt anstrengt og skjevt som følge av angst for bruddet i venstre fot. Siden knuten ikke stoppet meg lot jeg den bare vokse og gro uten noe som helst behandling.  Det var ikke kjempevondt, det var bare ikke helt bra. Men da jeg åpna ballet med 10 km i Oslos gater i april - ja da sa leggen skikkelig i fra. 10 km tempo på hardt underlag var akkurat det som skulle til for at den slo ut i full blomst. Kunne knapt sparke fra dagen etter. En murring i kombinasjon med for lite konkurransetilpasset trening var neppe smart. Selve løpet gikk sånn tålelig greit, litt under målsetning, men egentlig omtrent der en kunne forvente sett utfra forarbeidet.  46:19 var tida - som egentlig er en fin miltid på et comeback tidlig i sesongen!

Etter dette løp jeg 10 etappe på HK-stafetten, ca en halvmaraton på Wings for Life og så sto Varvet for tur. Jeg hadde ikke greid å kvitte meg med trøbbelet i leggen, men jeg hadde fått litt behandling på det - ellers hadde jeg aldri kunnet løpe halvmaraton i Gøteborgs gater. Nå kan en sikkert hevde at jeg aldri burde løpt den med dritten i leggen, kanskje hadde det var smartere om jeg bare fikk behandling og tok en 2-3 ukers løpepause etter Sentrumsløpet. “Kanskje” er selvsagt helt feil ord, alle skjønner jo at jeg burde gjort det. Men, jeg gjorde nå ikke det. Jeg var altfor gira på å løpe. Jeg kjøpte meg et par ultraboost x som er lette og supergodt dempa - de er som tøfler på foten. Gøteborgsvarvet var hardt og fint - og også denne gangen kom jeg meg i mål, selvsagt bak min overoptimistiske målsetning. 1:44 er godt bak persen min liksom :-o Det var en varm dag, og jeg fikk ingenting gratis underveis. Etter løpet kunne jeg knapt gå. Så ja, jeg burde stått over. Hvordan beina ville vært med et par konkurransesko på beina tør jeg ikke tenke på.

Man skulle kanskje tro at jeg etter Varvet tok det litt roligere, at jeg skjønte at dette går ikke over av seg selv. Og jeg tok det ganske pent i de 3-4 ukene etter varvet. Men, det ligger nok ikke for meg å gjøre sånt helt og fullt. I midten av juni stilte jeg opp på Sommernattsløpet  uten noen annen grunn enn at jeg hadde lyst (22:26 på 5 km, godt bak igjen!) og så Langøyene Rundt i juli før vi reiste til sørlandet for sommerferie. Jeg hadde da skjønt at nå måtte jeg seriøst ta meg en bolle og få skikk på leggen. Jeg var tross alt påmeldt Berlin i september, og den berg- og dalbanen strava viste fra uke til uke ville ikke kunne ta meg gjennom Berlins gater på noen god måte. Så sommeren ble brukt godt til å få på plass kontinuitet og akkurat passe med kilometer. Jeg begrenset meg til kun 3 løpeøkter i uka, og supplerte med styrke, yoga og kajakk. Jeg fikk på plass ukentlig langtur, og bygde den gradvis opp fra 25 til 37 km. Det betød at de to andre løpeøktene måtte være snille og ikke belaste for mye. Var det litt mer kjenning i leggen etter langturen, ble det bare en rolig mil - følte jeg at det var ok kunne jeg ta en intervalløkt. Men fokus var på kontinuitet og langtur. Og styrke.  Her må jeg bare si at jeg er litt imponert over hvor flink jeg var til å holde meg til planen!!

Så da sommerferien var over hadde jeg gjort grovarbeidet til Berlin, men leggen var fortsatt vanskelig. Jeg fikk ukentlig behandling, og det gikk sakte, sakte fremover. Men helt borte ble den ikke  - ikke før jeg kjøpte en Z-roller to uker før Berlin. Da ble jeg kvitt den! Så sorry om jeg messer om at du må kjøpe en sånn, jeg ble bare helt frelst selv!

Men før Berlin og etter sommerferien deltok jeg på to SRM 2 runder, og på den siste kom jeg endelig under 30 min! Da skjønte jeg at formen var ganske bra. De siste tre ukene før Berlin er vanskelige, nedtrapping har aldri vært enkelt, og jeg er ikke sikker på om jeg trappet nok ned. På treningsoversikten ser det ut som jeg bare trappa ned siste uka :-o Skjerpings til neste gang! Her lå vel også Drammen halvmaraton - og det ble en dårlig generalprøve! Åpna for hardt, og fikk skikkelig tur i kjellern. Men, man lærer så lenge man lever har jeg hørt. Ikke at jeg tror på alt jeg hører. Det var en varm dag, og jeg var vel full av mengde i beina - og rusten på konkurransefart. Så, da sa det pang da. Tida ble bare 1 minutt bedre enn den ble i Varvet tror jeg. Etter den dårlige generalprøven var det hvertfall nedtrapp!

Berlin var super tur da.

Gøril, Anna, Maiken, Tove, Per-Christian, Anja og mange andre kjente var der i samme ærend. Vi koste oss skikkelig både før og etter, og det er alltid spesielt å være på tur med maratondebutanter. Alle er jo nervøse, men mest de som ikke vet helt hva de går til. Det gikk vel egentlig bra med alle i reisefølget, og for min del kom jeg meg gjennom på en tid nesten identisk med den siste maraton før jeg ble skadet. Som alltid hadde jeg håpet på mer, men samtidig visste jeg at jeg ikke hadde hatt optimal opptrening pga leggen og maraton er maraton. Det kan alltid slå skikkelig ut hvis man gjør dumme ting eller bare har uflaks. Jeg var knallfornøyd med å ha gjennomført et maraton på samme tid som to år tidligere, og motivert for å trene enda bedre og med mer kontinuitet til neste gang.

Etter Berlin var det Oslos Bratteste, 3 SRM og Hytteplan - en travel oktober måned! Men veldig gøy å være tilbake på sporet for fullt. Oslos Bratteste er jo et kapittel for seg, jeg stilte i bånn av bakken uten en eneste ambisjon. Følte meg blytung og litt umotivert. Jeg vet det blir tunge tak de neste 25 minuttene, og spør meg selv hvorfor jeg alltid skal være med på dette. Men, det gikk over all forventning - bena var plutselig samarbeidsvillige og jeg tok meg til topps uten å gå i kjellern. (Hodet var ikke på, så jeg safet for lenge). Tida var min beste eller nest beste tid i den nye løypa.

SRM løpene gikk også bra, det ble ny pers igjen på 2 rundern og mitt første forsøk på 3 rundern på veldig mange år (også pers, men hadde vel strengt tatt bare løpt den en gang før for 10-11 år siden eller noe…)

Hytteplan derimot ble ikke helt som jeg håpte på, alt tydet på at formen var bra nok for å kunne løpe under 44 min - men enten var jeg ikke bedre eller så hadde jeg ikke dagen for sånt da. Det ble i alle fall en tid på rett under 45 min, som forsåvidt er mer enn godkjent. Men, ikke det jeg håpte på. Fordelen er at jeg har noe å rette opp nå i 2019! Helt forgjeves var uansett ikke turen til Hole, fikk selfie med Jakob og traff masse løpevenner i hallen før og etter løpet.

November bød på to konkurranser; Silva night run og Festningen Parkrun. Førstnevnte var skikkelig terrengløp på gjørmete stier i ca 10 km - i mørket. Det var vanskelig og gøy! Parkrun i Trondheim var veldig gøy - og det må gjentas neste gang jeg er der oppe. Veldig fin og morsom løype, og hyggelig å være på gamle trakter. En fin sesongavslutning, på en litt nervøs sesong der skadene ligger på lur og du aldri helt vet hvor mye løpegøy du får med deg. Nå som jeg ser tilbake på det ser jeg at jeg fikk med meg ganske mye og det ble totalt sett en bra sesong. Nå krysser jeg fingrene for at all styrketreningen og øvrig alternativ trening bærer frukter, så jeg får en hel sesong uten for mye avbrytelser. Kontinuitet er tross alt det aller viktigste i treninga.

Hvis du lurer hvordan jeg kan huske så mye av 2018 må jeg bare si to ting: Strava og bloggen. Det som ikke står der har ikke skjedd. I alle fall ikke treningsmessig.