skal bare

View Original

Det som skjedde på Idrettsgallaen blir på Hamar

På lørdag reiste vi opp til Hamar for å delta på Idrettsgallaen. Jeg var så klart veldig spent på om jeg ville få alle prisene jeg var nominert for - så jeg tok meg en avslappende løpetur langs Mjøsas bredder for å samle tankene og tenke ut hva jeg skulle si i takketalen min.

Det var helt nydelig ute, og sant og si kunne jeg løpt helt opp til Lillehammer, hadde det ikke vært for at jeg måtte stille på gallaen. Livet er nådeløst sånn. Og fryktelig urettferdig. Alltid fryktelig urettferdig. Spesielt for oss her i nord. Verdens rikeste land liksom, likevel må vi innrette oss andres program, ikle oss boblejakker og det som verre er. Det er for drøyt, men jeg skal skrive mer om det en annen gang.

Mens jeg løp der i solskinnet på den flotte kyststien tenkte jeg altså på takketalen. Eller takketalene i flertall da, man bør jo tross alt klare å ha ulike poeng og visdomsord til de ulike prisene. Jeg visste ikke hvor sjansene mine var størst, men jeg antok de var relativt gode på alle de tre jeg var nominert til. Jeg er tross alt ikke hvem som helst heller.

Først fokuserte jeg på årets navn. Det var temmelig åpenbart at jeg var favoritt her. Siri er på alles tunger, spesielt de med iphone. I Norge, verdens rikeste land, har nesten alle iphone. Vi er tross alt alle unike med egen stil og smak ( de kommer i flere ulike fancy farger!) Jeg tenkte jeg ville lese en sangtekst her, for enkelthetsskyld kaller vi det et dikt. Litt sofistikert og akademisk liksom. For å vise at jeg ikke bare er treningsnerd og topptrent atlet. Jeg tok utgangspunkt i Jag vill tacka livet:

Jeg vil takke livet
som har gitt meg så mye
Det har gitt meg to ben
med de kan jeg løpe
og legge bak meg hele verdenseliten
høyt der oppe på seierspallen står jeg
med hele verden for mine føtter

Med disse ordene ville nok publikum og tv-seere bli målløse. Jeg ville sørge for at intet øye var tørt i de tusen hjem. Det var en viss risiko med denne strategien, og det var at fallhøyden ville kunne bli temmelig høy for meg selv på de neste prisene jeg skulle hente hjem. Men, noe risiko må en jo bare ta - og det gjør meg desto mer skjerpet, slik at jeg ville prestere enda bedre i neste tale. Jeg vet det er vanskelig å forestille seg.

Neste pris var årets gjennombrudd. Her var det bedre å fokusere på all fremgang jeg hadde i fjor. Så jeg tenkte bruke Askepott som bilde på den store forvandlingen jeg hadde gått gjennom. Og at talentet mitt endelig hadde slått ut i full blomst i 2016. Så jeg tok med meg en sånn kvist med ønskenøtter jeg fant på løpeturen. Den litt irriterende leseren vil nå sikkert hevde at dette ikke er en takketale. Det er kanskje ikke for hvem som helst å forstå seg på høykultur, det krever en viss intelligens og ikke minst referanseoversikt. Neste gang du tenker en slik tanke er det nok best at du lar den være inni hodet ditt. Det er faktisk alle tjent med.

Siste (!) nominasjon for meg var årets forbilde. Jeg fatter ærlig talt ikke hvorfor jeg ikke var nominert for årets kvinnelige utøver, men noen syns kanskje det ble litt mye Siri. Men forbilde fikk jeg altså overraskende nok. Jeg har sant og si ikke forsøkt i det hele tatt på å være noe forbilde. Jeg har ingen spesielt høye etiske standarder, og forsøker egentlig aldri å gå foran som en god rollemodell. Faktisk tvert i mot. Jeg legger ingenting i mellom hvis noen leverer crap, og jeg tar ikke en femmer for å skjelle ut folk for bagateller. Jeg må åpenbart være et naturtalent av et forbilde. Eller verden er korrupt. Det siste er kanskje mest sannsynlig.  Jeg tenkte derfor å ta en enkel og klassisk takketale her. Legge meg på den vanlige og fantasiløse stilen de fleste andre kjører. Takke mor og far og fedrelandet, alle trenerne jeg har slitt ut og gjort motløse med min flengende kritikk av deres manglende trenerkompetanse og evne til å fornye seg. Jeg ville taktisk nok nevnt Olympiatoppen siden jeg får stipend derfra, og selvsagt sponsorene mine. At jeg ikke kunne klart dette uten et brett red bull om dagen og en solid dose ventolin. Hvis produksjonen av arrangementet hadde vært profesjonell nok ville jeg avslutningsvis bedt de vise en video som jeg syns er illustrerende for årets forbilde prisen.

 

Til min store overraskelse, og selvsagt skuffelse, fikk jeg INGEN(!) av prisene jeg var nominert til. Det sier jo mer om juryen enn om meg, så jeg gidder ikke bruke energi på det. Annet enn å fortelle dere at alle i juryen har hatt et høyt antall vinflasker på reiseregningene sine i forbindelse med jurymøtene. Kamuflert som kaffe til blodpris. Mer er vel ikke nødvendig å si. Men jeg var såpass skuffet og forbannet, at nachspielet kanskje ikke ble så trivelig for juryen og de andre utøverne. Etterpå gikk jeg amok på hotellrommet, og knust alt som var der. Det har de sikkert kalkulert med. Hvem er egentlig Ada Stolsmo Hegerberg og Stig-André Berge?? (Filip har jeg selvsagt hørt om, han er jo nesten like stort talent som meg)

Forøvrig er jeg  glad jeg ikke er lysmann og må sitte i masta i 4 timer, rett under solsteiken. Livet som Siri er slett ikke så verst, når den største skuffelsen har lagt seg. 2017 blir mitt år, det kommer ikke juryen forbi om ett år!!