Nytt gjesteinnlegg. Denne gangen er tema kaker, og gjesteskriver er Tanja - på oppfordring fra meg. Tanja og jeg har gått på skole sammen i forrige årtusen, og jeg har latt meg imponere over hennes instagram av egenproduserte kaker den siste tiden. Jeg aner ikke hvordan de smaker - men de ser utrolig imponerende ut.  Det ser unektelig komplisert ut også spør du meg, så hvis jeg skal få smakt den må jeg nok ta en tur opp til Trondheim og be meg selv hjem på kake:-)

Nok intro - her er kakehistorien!

Hvordan dekke over et potensielt tvilsomt kakebakeresultat.

Min gamle skolevenninne Siri har latt seg imponere av mine to siste bakverk og overrekt meg et svart belte som baker. Jeg soler meg i glansen, med en aldri så liten bismak av at tittelen ikke er helt fortjent. Saken er den, at med en G i standpunkt i heimkunnskap på ungdomsskolen, så er ikke selvtilliten min på kjøkkenområdet helt der øverst oppe kan man si. Men det har likevel ikke vært noe hinder for min årlige ambisjon om å bite over noe som er i overkant stort, sånn kjøkkenmessig sett.  Med Pippis tilnærming til utfordringer – det har jeg ikke gjort før, så det tror jeg nok at jeg klarer – og med en 50-50 prosent sjanse for å lykkes, så går jeg på med krummet nakke klar for å ta en testrunde på nye ting. (Blir det vellykket så blir det laget flere ganger, går det til h…. så ble det med den ene gangen. )

Et faktum er at jeg har vært i nesegrus beundring over kakene de lager i Cake Boss og Hele Norge Baker. Det ser jo så innmari lett ut når de gjør det! Og se bare de kakene som dukker opp om en for eksempel googler Candycake……  Uansett så vokste det i alle fall de siste par månedene frem en veldig lyst (og parallell angst) til å prøve å lage noen fine kaker til guttenes bursdager nå i august. Smaken var jeg ikke så opptatt av, bare de var fiiiiine…. Som eiendomsmegler og 2-barnsmor er hverdagen mildt sagt travel og antallet timer i døgnet er så altfor få, så all baking må foregå etappevis. Litt nå og litt da. 

Så jeg brettet opp ermene og brøyt meg på det å prøve å lage en slik flott og høy kake som jeg har sett bilder av… Med marshmellowfondant som de visst nok bruker til å trylle frem kunstverkene med, uten noen formening om hva jeg gikk til eller hvordan det skulle se ut eller oppføre seg underveis.

Første spørsmålet som dukket opp var: Hvordan får de kaka så høy? Mine kaker blir ikke så høye som de på bildene. Men ved å sette to kaker oppå hverandre blir mine kaker også så høye. Ved å dele 2 kaker så blir det faktisk 4 lag kake med plass til fyll mellomlagene.  Og da har det ikke noe å si om kaka, om røren er laget fra bunnen av eller om det er Toro-kakemiks, ble litt i flateste laget etter steking. En jukser bare litt som Ingrid Espelid så mange ganger sa.  Fyll er forresten et glimrende middel til å trylle bort ujevnheter og slike dolper i midten som mine kaker av en eller annen grunn har en tendens til å få.

Ingrediensene må også, for at jeg skal gidde å prøve noe nytt, være enkle og tilgjengelige i en vanlig butikk. Melder pass om oppskriften krever millimeter- og mikrogrampresisjon og en byen-rundt-handlerunde.

Vel tilbake til det som ble et Eureka-øyeblikk i år (ble nesten forelsket), og som er prikken over i-en, og ikke minst som viste seg å være forbausende lett å lage – den spiselige plastelinadeigen:

MARSHMALLOWFONDANT:

• 200 g marshmallows
• 2 ss vann
• 2 ss matfett
• 300 g melis (jeg måtte ha mye mer for at den ikke skulle forbli klissete)

Fremgangsmåten er som følger: Marshmallows og vann has i en glassbolle og settes i mikroen i 2 * 1 minutt. Rør rundt etter 1 minutt.  Vær oppmerksom på at de eser ut, så ta høyde for det i glassbollevalget…. Det gjorde ikke jeg første gangen og sier ikke mer om det. Rør inn matfettet og begynn og rør inn melisen litt etter litt. Etter hvert er det like greit å ta ”deigen”/klisset ut av bollen og kna inn mer melis på bakematta (fant plutselig nytte i plastmatta som i årevis har ligget og tatt opp plass i kjøkkenskuffen).  Deigen får forresten en fantastisk jomfruhvit (hmmm, those-were-the-days….) farge.  Så er det bare å dele opp i så mange emner som det man vil ha av farger på kaka, og kna inn konditorfarge og mer melis. Pakkes inn i plastfolie så de ikke tørker ut (den kan i alle fall oppbevares noen dager i kjøleskapet jmf. min litt nå og litt da tilnærming).

Så kommer den morsomme delen selve kakepyntingen.  Etter å ha stablet kakelagene oppå hverandre med fyll i mellom og oppå og rundt, og som fungerer som en heftgrunning for fondantlokket, så er det å ta fram kjevla å kjevle ut Marshmellowplastelinaen. Og kjevle og kjevle og kjevle, bevæpnet med melis som tiltak mot tilløp til kliss, helt til du har et tynt fint lokk å legge over kaka og pakke den godt inn med. Skjærer til kanten nederst. Kaka vil garantert se strøken ut – jeg lover!

Så er det bare å kjevle ut de andre fargerike marshmellowfondantemnene, akkurat som en gjorde i med plastelinaen i barnehagen, og stikke ut med de formene en vil ha og feste på kaka. Om man bruker pepperkakeformer, kjøper egne fondantformer eller bruker ungenes plastelinaformer er ett fett. Bruk gjerne litt vann for at det du har stukket ut skal henge på plass på kaka. Og det er fritt frem å pynte/dekke over evt. finishfeil med hva man vil ha av sukkertøy, kjærligheter, sjokoladegullmynter og andre godterier.

Det finnes ingen begrensninger – bare uendelig med muligheter med kakekamuflasje så det er bare å peise på for den som har lyst til å prøve.